Hilsen fra visepreses
- Ordinasjonen på Helgøya er en av kirkekampens aller viktigste symbolhandlinger fordi den forholdt seg til alminnelige menneskers grunnleggende behov i okkupasjonens fjerde år og den skjedde på en tid da den militære motstanden hjemme og ute var i forgrunnen, sa visepreses Atle Sommerfeldt i sin hilsen under gudstjenesten.
For dagens biskoper er denne ordinasjonen en sterk påminning om vååre forgjengeres heroiske vitnesbyrd og ledelse i møte med brutalitet og rettsløshet. Bispeembedet er ikke alltid en skole i ydmykhet, derfor er kollegiets handlinger i 1940-45 et nødvendig lærestykke for enhver biskop i Den norske kirke, sa Sommerfeldt blant annet, før han leste opp navnene på de som ble ordienrt i 1944:
Hans Georg Amlie
Olav Austad
Einar Bjorvand
Rolf Christensen
Leif Kristian Flørenes
Olav Frømyr
Hans Isak Kristoffer Haga
Jon Geir Hol
Alv Kapstad
Einar Koren
Finn Arnulf Kvarving
Axel Eduard Kørner
Christen Raustøl
Palmer Skaar
Christian Tidemann Strand
Arne Johan Sørensen
Ånund Ørsland Vatne
Otto Kalmar Østerås
Preken ved Tor Johan Sørensen Grevbo
- Kjære menighet – i dag samlet i Helgøya kirke fra mange hold og kanter!
For å komme på rett bølgelengde med det som skjedde akkurat her for 75 år siden, trenger vi kontakt med to trekk som finnes hos oss alle, riktignok i ulik grad: Vi må både kunne se bakover og fremover. Og enda viktigere: I dette dobbelte blikk må vi alltid ha Gud for øyet – for at det avgjørende dybdeperspektiv ikke skal bli borte. Når vi i dag kaster et fokusert blikk bakover mot den unike presteordinasjonen i 1944, er det altså ikke bare av historisk interesse, men for å hente Guds kraft og inspirasjon til vårt arbeid i kirke og samfunn også fremover.
- I mine tanker har jeg sett for meg en spesiell vandring opp på prekestolen i dag. Jeg ville egentlig gjerne ha knelt ned på hvert trappetrinn i takknemlighet for dem som la til rette for den hemmelige ordinasjonen, og for dem som deltok.
Slik åpnet Tor Johan Sørensen Grevbo sin preken. Grevbo er sønn av en av prestene som ble ordinert på Helgøya i 1944, Arne Johan Sørensen. Han sier også:
- Helgøya er ikke bare høy himmel og vakre gårder; det er også et sted der Gud møter oss i det lave og stiger helt ned til oss. Han gjør det i dåpens bad, i nattverdens gaver, i sitt ord som lys på livsveien. For den som har øyne å se med, er Gud til stede overalt, men tydeligst kommer han oss helt nær når han i nådens midler knytter livshistorie og troshistorie tett sammen. Der skapes det håpet som bærer oss; og vi slipper i egen kraft å holde håpet oppe. Heller ikke når øynene lukkes i dødens stund, er håpet ute.
Samling på Bjørkvang
Etter gudstjenesten var det invitert til samling på Bjørkvang forsamlingshus, med servering, hilsener, taler og kunstneriske innslag.
Biskop Solveig Fiske snakket i sin hilsen blant annet om hva slags lærdom vi bør ta med oss fra denne hendelsen mens Norge var i krig. Og hun trakk linjene fram mot det vi ser rundt oss i verden idag:
- Som kirke og som enkeltpersoner må vi fortsette å tale de fattiges og forfulgtes sak, formidle håp for og til de som kjenner utrygghet i skulle samles i kirkene for å feire gudstjenester i Sri Lanka og andre områder, sa biskopen. - Vi må protestere mot de menneskerettighetsbrudd som stadig gjøres, også i land som vi ellers har handels- og næringsavtaler med.
- Norge har erfaring med å være under fremmed makt. Her har vi sagt: "Aldri mer 9. april."
- Det bør også rekke og gjelde ut over våre egne grenser slik at vi utrettelig gir stemme til de stemmeløse og kjemper for at våre medmennesker skal behandles som fullverdige mennesker; med all sin verdighet og verdi, sa biskopen.
Torleiv Austad snakket i sitt foredrag "Den hemmelige ordinasjonen" om kampen kirken og prestene sto i under krigsårene. Og han ga et godt tilbakeblikk på det som skjedde før, under og etter disse dramatiske dagene i 1944.
Han avsluttet med å trekke fram Ronald Fangen. - I kantaten fra 1942 tegner han et bilde av den kristne menighet med verdenskrigen og okkupasjonen som bakteppe, sa Austad. _- Han ser for seg den stridende kirke, som ikke lar seg lure og knuse av Satans listige angrep:
Guds menighet er jordens største under!
Mens verdens skikkelse i hast forgår,
er Kristus i all evighet den samme,
og fast hans rike på sin klippe står.
Mens verdens riker stiger og de synker,
går kirken mot fullkommenhetens vår.
- Det var i troen på at Guds menighet «på sin klippe står», at Kirkeledelsen våget å ordinere de 18 teologiske kandidatene til prestetjeneste, sa Austad videre. - I og med at en regnet med at ordinasjonen på Helgøya ville provosere ministerpresidenten og hans støttespillere, ble den et sterkt vitnebyrd om hva den universelle kirke står for. Ronald Fangens salme fra 1942 slutter med en påminnelse til oss: «Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel, men kjemp frimodig – se, jeg kommer snart!»
Kunstneriske innslag
Kantor Wollert Krohn-Hansen, barnebarnet til biskopen som ordinerte de 18 prestene, bidro med musikalske innslag, sammen med operasanger Bernt Ola Volungholen.
Programmene for dagen
Bildet på fremsiden av programmene er laget til dette arrangementet av Ørn Bardur Jonsson. - Rødt er helligåndens farge. I lyset ligger hemmeligheten, sier Jonsson om dette bildet.