Det finnes mange samfunnsutfordringer hos oss i Gausdal, sier Marianne, men den største som jeg har møtt på er nok ungdommens psykiske helse. Jeg mener den beste form for diakonien er når man tar konteksten man lever i på alvor og jobber ut ifra det. På grunnlag av dette har derfor min stilling blitt mer og mer fylt av ungdommen.
- Ja, i Gausdal har dere nå i 3 år hatt et prosjekt med Gausdal videregående skole, hvor du er diakon på skolen og samarbeider tett med blant annet helsesøster. Kan du fortelle mer om det?
- Gausdal kommune, Gausdal videregående skole og Gausdal kirkelig fellesråd har et samarbeidsprosjekt som heter «Sammen får vi det til». Kort fortalt innebærer dette at jeg, som diakon, er på Gausdal VGS en dag i uken. Her er jeg fast medlem av elevtjenesten, sammen med helserådgiver, sosial pedagogisk leder og yrkes -og utdanningsrådgiver.
Til meg kommer ungdommene for å prate om ulike utfordringer de trenger å lufte med noen.
Det er travle, meningsfulle, lærerike og givende dager fylt av vakker ungdom som tillitsfullt deler.
- I fjor høst startet dere også med Livsmestringsundervisning. Hva innebærer det?
- Dette innebærer at elevene får to undervisningstimer på hvert trinn som helserådgiver og jeg har sammen. Det vi ønsker med dette er å normalisere at livet rommer opp – og nedturer og i tillegg gi dem konkrete verktøy de kan ta i bruk i møte med livet. Erfaringer fra ungdomskulturen de siste årene, og det å ha fulgt fem ungdommer til graven grunnet at de ikke ønsker å leve lenger, har gjort noe grunnleggende med meg som menneske og som diakon i det å jobbe forebyggende.
- Det satses på dette i Gausdal ...
- Ja, med blant annet innovasjonmidler fra fylkesmannen til prosjektet og støtte fra fellesråd har vi nå en 60 % diakonimedarbeiderstilling, som har har tatt over en del av de oppgaver jeg hadde inn mot trosopplæring. Det er ufattelig godt at vi er to personer til å gjøre disse oppgavene så jeg nå har mer tid til å følge opp enkeltmennesker.
Jeg synes det er utrolig meningsfylt å være diakon i Gausdal hvor jeg virkelig opplever at det er rom for at kirken er en synlig samfunnsaktør. For det mener jeg at vi bør være, og at vi også må ta lokalsamfunnet vårt på alvor. Jeg mener vi må våge å tenke utenfor boksen, våge å tenke annerledes og våge å tenke stort. For det å være diakon, og diakoni, handler om å være der folk er – om det er i kirkerommet, på gater og streder eller i sosiale medier. Det er vår oppgave å være der mennesker befinner seg, og synes jeg vi skal våge.
Mer meningsfylt jobb kan jeg ikke tenke meg.