- Jeg vil takke for at dere sa ja til å bli prester! Dette er noe vi ikke kan ta for gitt. Fortsatt finnes det menn som tenker at de er og skal være over kvinner. Som feminist og biskop håper jeg at jeg kan være med å gjøre rommet større, sa biskop Kari Veiteberg i sin tale og siterte prest Dagny Kaul: «Når kvinner tok steget og innstiftet nattverden ved alteret, skjedde det noe fundamentalt med hele min erfaring og opplevelse av det hellige.»
Biskopen bød på feiring med hvite duker, vegetartapas, korte appeller og artisten Frida Ånnevik. En av talerne var Stine Kiil Saga som nå arbeider i Kirkerådet, og som har mange år bak seg som menighetsprest.
- Akkurat som de ansatte på et museum kan velge å stille ut nesten glemte skatter oppbevart i arkivet, kan den passive delen av minnet gjøres aktivt. Og her er det jobb for oss! Vi skal spørre etter hvem som mangler og hente dem fram fra arkivet, pusse blankt og blåse støv av alle skattene og vise dem frem til alle. Det er mye jobb igjen. Så takk Gud for Ingrid Bjerkås og alle de andre som har gått foran og for gode kolleger, sa hun.
En ordentlig prest
En av hedersgjestene var Norges første prost, Astrid Bjellebø Bayegan. Hun arbeidet i mange år som kvinnelig teolog ved Aker sykehus, hvor hun trivdes godt, men funderte ofte over at hun hadde fullmakt til å fungere som prest, men at hun allikevel ikke kunne vigsles.
- Da pasientene ønsket nattverd, ble det sagt at de ville ha en ordentlig prest. Det var umulig å være i en slik mellomstilling. Da jeg ble ordinert og etter hvert fikk rollen som prost i Drammen, ble jeg møtt med protester, men også mye sympati og støtte. De prestene som var imot, var heldigvis klare på at de ville vise respekt. Vi må våge å bruke vår kvinnelige erfaring, tørre å ta rom og sette vårt preg på prestetjenesten, sier Astrid Bjellebø Bayegan.
- Felles skjebne er ikke felles trøst, men felles kamp er en styrke, sa prost Marit Bunkholt og pekte på at det er en tett sammenheng mellom motstand mot homofili, skeivhet og kvinners prestetjeneste.
- Vi kan ikke lenger være en kirke som ikke våger å møte sitt eget mangfold av mennesker, livsformer og teologiske ståsteder.