Kirkens store fastetid er over, det er førti dager siden askekorset ble tegnet på panner og hender i kirker over hele verden, og de alvorlige ordene lød: Memento mori – husk din død. Menneske, du er støv og til støvet skal du vende tilbake.
Støvet virvler i ruinene på Gaza, i Ukraina, i Sudan, Etiopia, Haiti og enda flere steder. Verden er i en nødssituasjon, slår FN-sambandet fast, og mange mennesker i verden får ingen anledning til å glemme at de er støv og skal vende tilbake til støv.
Den norske kirke i Borg følger intenst med på vår vennskapskirke i Jordan og Det hellige land, og vet at støvet fra krigen kleber seg til palestinernes klær og bygg også på Vestbredden, og frykten for at kirken skal tømmes for folk og kraft lyser i øynene til våre samarbeidspartnere. Dessuten sørger de over tapte familiemedlemmer og over tapt framtid for sitt folk.
Memento mori.
Det er lenge siden vi har hatt en fastetid hvor det har vært så lett å huske at vi skal dø.
Hva gjør det med oss?
Det ser for meg ut til å føre til at større deler av befolkningen lukker øynene og ørene for verdens nød. Jeg har gjort det selv også. Intensiteten i krigshandlingene på Gaza, de fryktelige rapportene fra volden og herjingene i Israel 7. oktober, den voldsomme kraften i debatten, polariseringen i familier, skolegårder og på arbeidsplasser, har gjort mange av oss tause og redde. Så søker vi trygghet ved å beskytte oss mot alle de fæle inntrykkene, og tenner flere stearinlys og ser en episode til av Bakemesterskapet, og forsøker å finne ro og trygghet til å leve våre liv.
Det er en strategi som kan være helt nødvendig og som kan virke godt. Lokalt. I våre hjem. For den enkelte.
Men for kirken kan ikke det være veien å gå.
Kirken må vandre med åpne øyne, med store ører og med eksponert kropp. Hun kan ikke trekke seg tilbake, søke trygghet og ro, og glemme den verden hun er sendt til. Så når støvet virvler omkring kirken med uvant og voldsom kraft, kan ikke kirken lukke dørene og søke inn og synge: Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst. Nei, kirken må åpne dørene på vid gap, og gjerne alle vinduene også, og være helt til stede i alt det som menneskene i verden strever med og lever med og dør med.
Det er krevende. Og det er ekstra vanskelig når polariseringen utvikler seg slik den har gjort også her hjemme etter at konflikten i Israel og Palestina gikk fra å være lavintensiv, til å være åpen konflikt, terror og krig. Verden er ikke så stor. Og konflikter og kriger ute i verden, preger også våre nærmiljø. Menigheter, skolegårder, arbeidsplasser, hjem. Veldig mange vitner om at uenighet om Palestina og Israel truer fellesskapet.
I våre nærmiljøer ser vi også noen foruroligende tegn: Ungdommer er mer alene, barn og unge strever mer i det sosiale, og skjermen holder oss borte fra hverandre. Gamle og syke får ikke den støtte og omsorg de fortjener.
Økonomien truer flere enn før, og politikerne strever med å finne gode tiltak.
Skal vi se dette som flere grunner til å trekke oss inn i våre trygge kirkebygg og stenge verden ute?
Nei, kirken skal være til stede midt i alt som er vanskelig.
For kirken er sendt til verden. Slik verden til enhver tid er.
For den treenige Gud er ikke en Gud som har trukket seg tilbake, fjernet seg fra verden, og som betrakter verdens jammer fra avstand.
Tvert imot. Gud ble menneske og tok bolig midt i blant oss.
De greske ordene for å ta bolig, som vi finner i første kapittel i Johannes-evangeliet, og som blir lest i kirkene første juledag, kan også oversettes med «slo opp sitt telt». Jeg synes det gir inkarnasjonen, Guds nærvær i verden, en ekstra sterk dimensjon når jeg ser alle teltleirene rundt omkring i verden der flyktninger må leve sine liv. Gud ble menneske og slo opp sitt telt i blant oss.
Gud tok ikke bolig i et slott, en festning eller en borg. Uinntagelig og på betryggende avstand fra bermen. Nei, Gud tok bolig midt i blant oss. Gud er oss helt nær, og bor ved sin ånd i våre hjerter.
Vi hørte det da Colin ble døpt i stad: Da sa jeg: Den allmektige Gud har gitt deg sin hellige ånd. Det betyr at Guds hellige ånd bor i Colins hjerte.
I dåpen blir vi bekreftet som Guds skapte og elskede barn, og blir en del av kirken. Dåpslyset blir tent for den som blir døpt, som et tegn på at Kristus lyser for den døpte, og at den døpte er kalt, invitert, til å være et lys for andre.
Og det får dåpsbarnet veldig bra til! Det er lite som kan lyse opp et menneske som å få et lite spedbarn i hendene!
Kirkens Gud er til stede og er sammen med menneskene der menneskene er. Når livet leker og alt er lyst og vakkert og barna synger slik barna sang for Jesus langs veien da han kom ridende på eselet palmesøndag. Gud er til stede når sviket er totalt, slik Jesus opplevde det i Getsemanehagen. Et kyss og utveksling av bestikkelsespenger, tretti lusne sølvmynter. Og Gud er til stede når livet tømmes ut i en lidelse og en brutalitet som ikke kjenner grenser. Nagler i hender og føtter, tornekrone, langsom og pinefull død. Støv som virvler og fyller ører og nese og munn så tungen må svales av eddikvann. Ingen lidelse er ukjent for Gud.
Så er det med ekstra stor glede vi feirer oppstandelsen i dag, den begivenheten som setter kirken i stand til å være kirke også i støvets tid:
Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!
I år har jeg knapt kunnet vente.
Vi trenger det så inderlig. Å se lyset fra den tomme grav, å synge Deg være ære, Herre over dødens makt, og bekjenne håpet og troen og lyset sammen.
For alt har sin tid. Og i dag er det tid for å synge, le og juble.
Graven Jesu lå i blir fylt at lys som har så stor kraft at det velter steinen foran hulens inngang til side. Ut fra den tomme grav strømmer alt som er godt:
Lys, liv, barmhjertighet, tilgivelse, fellesskap, tro, håp og kjærlighet.
Og hver gang vil får et glimt av noe av dette i våre liv, kan vi la det minne oss om at lyset skinner i mørket. Og mørket skal ikke overvinne det.
Jesus Kristus lever. Og vi kan leve med ham.
Her og nå i vår verden, slik verden ser ut.
En gang der fremme, når verden er blitt ny.
Vi er ikke alene. Jesus sier: se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende.