Hvorfor feirer vi påske? Spurte journalisten den unge mannen. Det skulle bli en påske-enquete til lokalavisen. Den unge mannen tenkte seg om et lite øyeblikk og svarte med et lite smil: Fordi vi har fri, kanskje??
Ja, det er deilig å ha fri, og god grunn til å feire. Men påskeferien har sin helt spesielle begrunnelse, og kirken går nå inn i høytiden som inneholder det store dramaet om Jesu lidelse, død og oppstandelse.
I førti dager har kirken fulgt Jesus langs veien til Jerusalem. Fortellingene har søndag for søndag vist oss mer av hvem Jesus er, og hva som venter ham. Vi har hørt om hvordan Jesus møter mennesker med varme og kjærlighet, og løfter opp den som er nedslått og utstøtt. Mens den som har alt, blir bedt om å vende om og dele av sin rikdom. Alle blir sett og tatt på alvor av Jesus.
Så venter et stort og tungt alvor også Jesus. Fra å være en elsket og hyllet stjerne, er fallet brutalt og stort. Han tas til fange av myndighetene, og dømmes til døden på korset. Vennene hans holder det ikke ut, og svikter ham når han er som svakest. Han dør en ensom død.
Jesu døde kropp blir lagt i en gravhule, og en stor stein stenger inngangen til hulen. Men det store mirakelet skjer! Gud reiser Jesus opp fra de døde, steinen rulles til side, og Jesus går levende ut av graven!
Hvem kan tro på noe slikt? At en som var død og lagt i graven blir levende igjen. Det er et mirakel, et under, det er så stort at vi ikke kan fatte det. Det er utrolig. Likevel tror kirken på dette. At Jesus overvant døden, og at vi derfor kan leve og dø i troen på at døden ikke er det siste.
Rundt omkring oss i verden ser vi mye mørke og død. Sykdom, ulykker, katstroer og kriger tar fra mennesker livet, og mange må leve med stor sorg og vonde traumer som følge av dødens realitet. Jesu oppstandelse endrer ikke dette, at døden er en del av menneskelivet, og at døden venter oss alle. Men Jesu død og oppstandelse viser oss at ingen er alene når de dør, og at dødskreftene ikke skal få siste ord. Det venter en framtid der livet og lyset skal råde. Det er det nye livet, der Gud skal tørke bort hver tåre, og døden ikke skal være mer.
Vi feirer påske når naturen er det beste vitne om at noe som var dødt, kan få nytt liv.
Ja, se rundt deg. Det er vår! Hvem skulle trodd det for noen uker siden? At under den skitne snøen ble nytt liv til. Nå grønnes det i sirlig stelte bed, i hver forsøplet grøftekant, i hver stramme og rette park. På tross av at det virket dødt i flere måneder.
For å se og erfare det nye livet, må du ta deg tid til å stanse og sanse. Ta deg til å smake. Til å lytte. Til å snuse inn duften av vår. Da kjenner du det, det er jeg sikker på. Overalt, rundt oss, er det tegn til nytt liv. Det er tegn til tro, til håp. Og det er tegn til kjærlighet.
Kommer du til en kirke i påsken, vil du kunne sanse det samme. At mørket og døden tas på alvor i en langfredagsgudstjeneste som er tung og mørk med svart duk på alteret og trist musikk. Langfredagen speiler alt det vonde og smertefulle i livet. Uten blygsel og uten frykt for det som er trist.
Men påskedagen kommer med festmusikk, med trompeter og med pauker. Med hvit duk, påskelys og lovsang. Aldri lyder den kjære salmen bedre: Deg være ære, Herre over dødens makt! Frykt ikke mere, evig er han med, troens øye ser det. Han gir liv og fred.
Tro, håp og kjærlighet skal alltid bli stående. Og du er invitert til å stanse, lytte og sanse. Og kanskje merker du det: Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Gud velsigne himmelen over deg, jorden under deg, Guds bilde dypt inne i deg, og påsken og livet foran deg. Amen.
God påske!
Kari Alvsvåg
Biskop i Borg