Romjulsdrøm - Bare en drøm?

Biskop Ingeborg Midttømme sin romjulskronikk, først publisert i regionsavisene innen Møre bispedømme.

Biskop Ingeborg Midttømme. Foto: Møre bispedømme/arkiv

Julesangene har strømmet ut av høyttalere i hele desember. De kjente og kjære melodiene har fått fram mange juleminner fra oppveksten min. Minner om voksne som i noen dager hadde god tid. Voksne som tok fram julekortene fra slektninger rundt om i landet og med både alvor og glede fortalte meg om den store sammenhengen vi hørte til i. Vi som i det daglige bare var tre.  

Julesangene får fram minner om juletrefester på steder det var høyt under taket. Steder med høye juletrær og god plass til mange ringer da vi gikk rundt treet. Annenhver ring hver sin veg. Minner om de voksne som kunne alle julesangene utenat. Sanger med mange vers hvor hele julefortellingen ble fortalt.

I min barndom var Alf Prøysen ofte å høre i radio. Jeg husker godt stemningen og lengselen har formidlet i sangen Romjulsdrøm om hvor fint det kunne være for en fireåring i romjula om det ikke var noe å være redd for. «Og saligheta var et bæssmorfang». Jeg vokste opp uten noen bestemor. Kanskje var det derfor sangen gjorde så stort inntrykk på meg? Nå har jeg gleden av selv å være bestemor og denne julen også kunne gi den nærheten og tryggheten et bestemorfang kan være for en fireåring.

Dette året har alle disse minnene på en helt annen måte enn tidligere år, fått fram tårene mine. Kontrastene mellom den tryggheten jeg husker og den fullstendige mangel på trygghet som daglig preger nyhetsbildet, er så ekstremt store. Det er vanskelig å finne ord. Ufattelig mange barn har blitt frarøvet livet.

Til Lucia-dagen reflekterte jeg over den vakre og trøstefulle sangen som synges rundt i omtrent alle barnehager og skoler. Jeg tenker jeg på alle barna rundt om i verden som bare opplever de truende skyggene. Barna som lever med bombing og terror på alle kanter og ikke finner et trygt sted å være. Ikke lenger en trygg favn eller noen som kan holde rundt dem. Barna som opplever så uendelig mye død og lidelse og desperat trenger håp og trøst. Barna som ikke kjenner vår tradisjon med Luciafeiring, men som bare lengter så inderlig etter at mørket skal bli brutt. Tenk om noen kunne komme til deres hus, telt og skjulesteder med lys.

Jeg ser for meg alle de barna som ikke lenger gråter, skriker eller roper. De traumatiserte barna som har mistet ord for det de opplever. Barna som sitter helt tause. Tause, men med store, skremte, talende øyne. De som så sårt trenger at det blir fred. Fred så de kan ha håp om en framtid. Det er min store romjulsdrøm. Blir det bare en drøm? En drøm som forsøker å legge seg over marerittet. Hvor lenge skal virkelighetens mareritt vare?

Jeg minnes livsgleden og framtidshåpet jeg møtte hos skolebarna siste gang jeg var i Beit Sahour, en liten by like øst for Betlehem. Stedet som Sankta Helena fikk lokalisert som Betlehemsmarkene vi leser om i Juleevangeliet. Stedet der gjeterne opplevde at nattemørket ble brutt. Brutt av engler fra Gud. Engler som kom med bud om en framtid med Guds nærvær i alt og gjennom alt. 

I vår søsterkirke i Betlehem laget de en annerledes julekrybbe i år. Bildet av den har gått verden rundt. Presten der har skrevet: «Barnet ligger i krybben i ruinene. Gud er med oss i vår smerte og lidelse.» Julens budskap er høyst levende og nærværende. Kanskje nettopp nå med dette bakteppet. 

Jesus ble født i en stall. Høy og halm var det som varmet ham. Landets hersker ønsket livet av ham. Derfor flyktet hans foreldre med ham gjennom Gaza og inn til Egypt. De første barneårene levde han som en flyktning der. Det er skremmende mange som kan kjenne seg igjen i denne fortellingen. Samtidig finner de gjenkjennelse for sin livssituasjon hos Gud selv.


Det er mange uker siden avgjørelsen ble tatt om at det ikke ville bli hverken adventsmarkering eller julefeiring i år i området der Jesus ble født. Likevel ber de oss om å ikke gi opp håpet. Biskop Emeritus Munib Younan var flere steder her i landet i desember. Da sa han: «Jeg ber dere i Norge om å tenne to lys denne jula: Ett for alle ofrene. De traumatiserte, alle enker og foreldreløse – på begge sider. Det andre lyset er en bønn om å få slutt på den palestinsk-israelske konflikten.» Før han kom skrev han: «I kraft av å være en palestinsk kristen venn, vær så snill og hør på meg når jeg ber deg om ikke å være pro-Palestina eller pro-Israel. Jeg ber deg i stedet om å være for sannhet, for liv, for rettferd, for frihet, for fred og for forsoning.»

I bibelens Salme 122,6f. Står det: «Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, leve trygt! Må fred råde innenfor dine voller, trygghet i dine borger!» Vår kirke har gitt oss denne bønnen: «Evige Gud, vi ber om fred for Jerusalem og for alle folkeslag som knytter håpet og lengslene sine til denne byen.»

Jeg drømmer, håper og ber om en rettferdig fred for alle. 

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"