"Fastetiden er alltid utfordrende. Den gir rom for handling og endring både på det indre og det ytre plan. Bibeltekstenes fokus på hvilken faste Gud vil ha, er tydelig. Kirkens Nødhjelp har i 50 år gitt oss mulighet til å gjøre ord og tro til handling. Det har gjort oss til rikere kirker.
Jeg har nettopp kommet hjem fra en reise til Darfur. I flyktningleiren fikk jeg se konkrete resultater av pengene vi ga under TV-aksjonen til Kirkens Nødhjelp. Nye vannposter og latriner er fortløpende under bygging for å møte de aller mest nødvendige behovene til alle dem som nå kommer over grensen fra Sør-Sudan. Hungersnød har drevet desperate mødre på flukt i håp om å redde livet til sine barn.
Ved vannposten i utkanten av flyktningleiren piplet vannet fram. En liten gutt på 3-4 år stod tålmodig ved siden av rekken av plastkanner mens disse, en for en, sakte ble fylt opp med livgivende vann. Noen meter unna stod den unge enken, hans mor, med hans søstre og ventet tålmodig.
Noen minutter tidligere hadde jeg stått inne i fødestuen der en ung mor nettopp hadde født sitt åttende barn. Ved siden av benken hun og barnet lå på, stod dunken hvor fostervannet ble samlet opp. Det ble et sterkt bilde på hvordan livet starter i vann, og at vann er helt nødvendig for at livet skal opprettholdes.
Utenfor føderommet satt kvinnens søster og mor, klare til å følge henne hjem der i leiren en time etter fødselen, mens neste fødekvinne var på veg inn.
Kvinnesolidariteten jeg fikk møte var sterk. Og sammen ga de hverandre styrke. Jeg fikk se det også der de satt i ring på gulvet i stråhytta med pengeskrinet i midten. Hvilket prosjekt skulle de nå støtte gjennom sin spare-og lånegruppe?
Jeg er utvilsomt den som reiste beriket hjem fra Darfur. Rik på mange bilder av håp. Håp for framtiden som kvinnene selv var satt i stand til å skape fordi de hadde fått tilgang til det aller mest nødvendige for livet på jord; vann.
Vann er forutsetningen for alt liv. Derfor er det ikke for sterkt å si at vann forandrer alt. Vi har gjennom denne fastetiden og gjennom Kirkens Nødhjelps fasteaksjon, fått et fantastisk redskap til å være med å gi håpet rom. Gjennom 50 år har vi deltatt og bidratt til at utallige medmennesker ser håp for morgendagen. Håp om at de har en fremtid for seg og sine barn.
I disse dager er det et år siden min gamle, kloke mor døde. Hun var født i 1925 og hadde selv opplevd krig og alt den førte med seg her i Norge. Hun lærte meg gjennom hele oppveksten at vi alltid har noe å dele. Vi har alltid noe å gi. Som voksen har jeg mange ganger lurt på hvordan hun klarte å få så mye ut av det som tilsynelatende var så lite. Hun plukket bær, bakte, strikket og sydde. Gjenbruk var en selvfølge. Smøre matpakker til bostedsløse var en del av hverdagen. Det var alltid en håndsrekning til andre. Å være seg selv nok var ikke innenfor horisonten. Den grunnleggende solidariteten var ganske enkelt en del av grunnholdningen i livet. De siste årene ble minnene om hennes egen barndom og ungdom sterkere enn minnet om gårsdagen. Det var en stor gave å få lytte til hennes tanker og spørsmål. Et av disse som jeg nok aldri vil glemme er: «Jeg skjønner ingen ting, jeg, jenta mi. Før, da vi var fattige hadde vi råd til alt. Nå som vi er så rike, har vi ikke råd til noen ting.» Jeg tenker at mamma forstod mye."