Tekst: Tore Kruken
Her forteller prost Brita Hardeberg om sin bakgrunn og virke som prost.
Jeg kommer fra Sørlandet, Grimstad kommune og vokste opp i en søskenflokk på fem. Vi bodde to mil fra kysten og hadde gård, så jeg er en ekte bondejente. Landskapet kan minne litt om Skaudalen, men er mer kupert og gårdene ligger lenger fra hverandre så vi hadde ingen naboer. Det gjorde oppveksten spesiell.
Jeg utdannet meg til prest, og traff ved studiene min mann, Knut Hermstad fra Rissa. Vi giftet oss og fikk vår sønn mens vi var studenter. Det var ingen strak opplagt vei for ei jente fra Sørlandet på den tiden å bli prest. Min familie var ikke spesielt konservative, men de toneangivende røstene i det kristne ungdomsmiljøet jeg tilhørte, var veldig tradisjonelle. Egentlig tenkte jeg å bli misjonær, men sånn ble det altså ikke. Ingrid Bjerkås, vår første kvinnelige prest og som ble ordinert i 1961, var en banebryter. Det ble skrevet bok om henne og den leste jeg i min spede ungdom. Da jeg valgte å bli prest, fikk jeg støtte fra min familie, men det var ikke like stor forståelse blant alle for jenter som valgte noe annet enn det som ble forventet.
Min mann og jeg ble ferdige med studiene omtrent samtidig, og ble begge ordinert til prestetjeneste i 1984. Vår første jobb var i Nord-Odal i Hedmark. Der hadde vi en prestestilling på deling, og der fikk vi vår datter. Men biskopen hadde stadig bruk for vikarer, så vi jobbet mye mer enn to halve stillinger. I 1988 kom vi til Trondheim og da deltes våre karrierer. Jeg hadde et ønske om å være menighetsprest fortsatt, mens min mann ble institusjonsprest. Han var også odelsgutt på Denstad, så vi overtok gården i 1991. Da ble vi pendlere til Trondheim og klarte på den måten både å beholde jobbene våre i byen og oppfylle boplikten i landbruket. Da barna ble voksne, solgte vi gården. Men jeg var blitt veldig glad i Rissa og ønsket fortsatt å bo på landet. Så nå bor vi i Rissa, ved Strømmen. I 2010 fikk jeg jobb i Rissa som sogneprest. Senere ble det behov for ny prost, jeg søkte og fikk den stillingen. Jeg hadde da vært prest i over 25 år, hadde tilleggsutdanning i ledelse og veiledning og de kvalifikasjonene som skulle til.
Hovedansvaret for prosten er å være leder og arbeidsgiver for prestene. Men prosten har også ansvar for å være et bindeledd mellom biskop og de lokale sokn, fellesråd og kirkeverger. Å være bindeledd er en veldig interessant og givende oppgave. Prosten kan først og fremst bidra med samtaler, kunnskap og kompetanse til de lokale råd og ansatte. Her må fremheves at Fosen har mange flotte ansatte og frivillige! Dessuten skriver prosten årsrapport som både omhandler kirkelig virksomhet i prostiet og presteskapet.
En ting som er en utfordring for prosten, er rekrutteringen til presteyrket og til stillinger i Fosen. Nå er omtrent en tredel av prestene på landsplan over 60 år. Spesielt er det utfordrende å få prester til landsbygda, og som blir værende. Kan det være en fordel å være fra bygda?
Kirka på Fosen har heldigvis ganske mange ansatte, og kompetansen er høy. Dessuten har vi et stort antall frivillige som utfører mye arbeid. Denne blandingen av ansatte og frivillige er en stor styrke. Det kan føles litt krevende at mange av de engasjerte er godt voksne, eldre mennesker. Men heldigvis kommer det stadig, nye unge pensjonister til! Også mange unge gjør en kjempejobb for kirke, selv om de ofte er veldig trave med jobb og familie. Ikke minst de foreldrene som tar med barna på arrangementer og tilstelninger i kirkens regi, gjør en stor jobb.
Prost er egentlig en mellomlederstilling, men med stort fokus i det offentlige rom. Kanskje fordi prostens tjenesteområde omfatter et stort geografisk område, at det forvaltes store verdier og er mange medlemmer. Når en har med så mange liv å gjøre, blir en også veldig synlig. Det å være prost er et veldig godt og rikt liv! Det kan være både variert og uforutsigbart.
For å sette det litt på spissen, en prest er en profesjonell troende. Gjennom min daglige yrkesutøvelse skal jeg fortelle at Gud lever og Jesus er glad i oss. Dette må jeg stå for selv også. At også mitt liv hviler i Guds hånd, er grunnleggende. Samtidig er jeg overbevist om at det ikke finnes et eneste menneske som alltid tror, heller ikke presten, og heller ikke jeg. Livet fører oss inn i forskjellige settinger, av og til føler vi oss helt trygge, noen ganger forsvinner deler av tryggheten. Å tro er ikke alltid lett, men at jeg som prest har måttet arbeide med troen, har vært en utrolig rik vei. Gjennom yrket blir dette et slags positivt press, det kan ikke bare ligge, en må jobbe seg gjennom! Den yrkesmessige reisen og trosmessige reisen koblet sammen, er en utrolig berikelse!
Nå er jeg 67 år og har hatt en ansvarsfull stilling med mye personansvar. Det å hele tiden være på, kan være ganske slitsomt. Dessuten avtar jo arbeidskapasiteten med årene. Nå tror jeg det er lurt å la andre krefter ta over, det har jeg vært bestemt på lenge. Det siste jeg skal gjøre som prost, er å skrive årsrapporten for 2022.
Men jeg har arbeidskapasitet igjen. Jeg har vært så heldig å få Olavsstipend for et år. Olavsstipendet gis til prosjekter som kan hjelpe Den norske kirke å løse sine oppgaver. Mitt prosjekt er å forske på ABV, kirkens arbeidsveiledning. Det er et felt jeg har vært sterkt engasjert i. Jeg har selv fått arbeidsveiledning, jeg har vært arbeidsveileder for andre i mer enn 20 år, og jeg har vært leder for Fagrådet for kirkens veiledning i kirken i en 10 års periode. Dessuten har jeg tidligere skrevet historien om ABV i kirken. Olavsstipendet gir meg mulighet til å forske på utbytte av veiledningen for kirka. Nå trenger jeg ikke hele tiden å være parat med hensyn til sykdom og vikarer, men kan ha bare ett fokus.
Deretter tenker jeg å bli pensjonist. Dette skal bli en fin måte å lande på, etter snart 40 års presteliv.
Som en offentlig avslutning for prostetjenesten, blir det avskjedsgudstjeneste i Rissa kirke 15. januar 2023. Dette er en gudstjeneste for alle og alle er velkomne!
Søk her: Prost i Fosen