Kjære Astrid, og kjære alle dere andre: til lykke med dagen!
En vigsling er en helt spesiell hendelse i livet.
Høytidelige løfter, forpliktelser, alvor.
Men mest av alt: glede, forventning, trygghet på at Guds løfter om å være med og gi visdom og styrke, er holdbare løfter. Dette er virkelig en festdag!
Du stiller deg inn i en lang, lang rekke. Den ene enden er i Jerusalem, hvor det var blitt så mange å ta seg av og hjelpe, at de første kristne ble enige om at noen måtte få det som sin spesielle oppgave å ta seg av de som trengte hjelp. De første diakonene finner vi i de aller første årene i kirka sitt liv. Den andre enden av den rekken er her akkurat nå, i Klinga kirke: i et lite kirkehus i Namdalen. Vi gjør det fremdeles på samme måte, vi legger hender på deg og ber for deg, ber om at Guds visdoms og kjærlighets Ånd må være med deg, - og så blir det en innvielse til denne oppgaven, denne tjenesten.
Vigslingshandlinga er kirkas svar på det kallet Gud har gitt deg: det du har arbeidet med langs livsveien din, er blitt tydelig. Gud har gitt deg et kall, og gjennom vigslinga bekrefter kirka det kallet. Det er en glede å gå inn i denne gudstjenesten sammen med deg !
Det har sannelig vært litt av en vei å gå, med studier og hardt arbeid. Du har vågd deg inn på nye og ukjente veier, og satsa på ny fagutdanning, og et yrke i kirkelig tjeneste- på sykehuset. Det er mange som har fulgt deg på denne veien, Astrid, og er glad over at du kan bruke din kompetanse og dine erfaringer inn i samtaletjenesten på sykehuset, i noe svært meningsfullt og nødvendig.
Vigslingshandlinga i dag er omkranset og omfattet av løfter:
-av dine løfter om å gjøre ditt beste, om trofasthet, om å la handling følge ord, om å bruke tid på bønn og søke nærmere Gud .
- men også omkranset av Guds løfter til deg og til oss: om å være med oss med sin Hellige Ånd og gi håp og tro, mot og visdom.
Diakonien, kirkas omsorgstjeneste, er innvevd i alt kirkas liv. Også som diakon på sykehuset har du allerede erfart hvordan den kirkelige omsorga, diakonien er uløselig knyttet til det som er kirka sitt oppdrag i verden. Og samtidig: i dyp respekt for hver enkeltperson sitt ståsted: lytte, samtale, være medvandrer på krevende deler av livets vandring.
Omsorgen for hverandre, for hvert enkelt menneske, for fellesskapene vi lever i- ja for alt det skapte, er kirkas diakonale oppgave.
Du går med verdens beste og viktigste oppdrag. Gjennom samtalen og omsorgen som ligger i den, og i måten du møter andre på, er din oppgave å stå på det godes side i verden, gjennom å gå der hvor ikke så mange andre kanskje er interessert i å gå. Du skal gå sammen med andre. Gå de stiene hvor det trengs at noen bærer med seg nestekjærlighet og rettferdighet.
Det er noen som må våge å se for at ting skal skje.
Det er noen som må våge å handle, og
Det er noen som må våge å gå
De skaper bevegelse.
Og hør bare hva som sies om føttene til dem som går
Jesaja 52:
Derfor skal mitt folk kjenne mitt navn: jeg er Han, han som sier: «Her er jeg!»
7 Hvor vakre de er
der de løper over fjellene,
føttene til den som bringer bud,
forkynner fred,
bringer godt budskap,
og forkynner frelse.
Så gir du deg i kast med vandringa, du også. Du skal både følge andres spor – og selv sette spor etter deg. Gjennom dine oppgaver som diakon i samtaletjenesten på sykehuset møter du mange mennesker –alle typer folk - i situasjoner hvor mange trenger omsorg. Sett barmhjertighetens og rettferdighetens spor etter deg !
Vigslingshandlinga og veien du har valgt for livet ditt setter deg inn på en sti som mange har gått før deg, i en tradisjon like lang som kirka selv. Vi legger hendene på deg og ber, ber for deg og diakontjenesten som du nå vigsles til. Langs denne stien står mange klar til å dele erfaringene sine med deg, oppmuntre deg og gå sammen med deg. Og Guds Hellige Ånd har lovd å gå foran deg, bære når det trengs, og gi deg sin visdom.