Visitasforedrag Snåsa sokn
Biskop Herborg Finnset
Kjære alle sammen: takk for tillit og gode møtesteder under visitasen i Snåsa denne uka, og i de to dagene vi møttes for akkurat ett år siden. Den gangen kunne vi bare møte kommuneledelse, ansatte og råd: nå har vi møtt mange i lokalsamfunnet på ulike møtesteder. Det har vært så fint og oppmuntrende.
En visitas er å se – og bli sett. Å være på visitas er å spørre: «Hvordan står det til?» Det er en mulighet til å løfte blikket, og se sitt eget i perspektiv. Når vi løfter blikket, kan vi også bedre få øye på Gud, som holder sitt kjærlige blikk på oss.
Formålet med visitasen er å støtte, inspirere og veilede menigheter og ansatte, og synliggjøre kirkas nærvær i lokalsamfunnet. Visitasen kan beskrives som et speil: vi ser oss selv, vi kan kjenne oss igjen og bli glad for det vi ser. Her ligger også en mulighet til å spørre: hva kan fornyes, og hva skal få være slik det er? Det er en mulighet til å se på dagens situasjon, og hvor og hvordan veien går videre for kirka på vårt sted. Vi gjenkjenner oss selv i det speilet som visitasen kan være.
Et slikt besøk er med og legge til rette for at kirka enda bedre kan fylle sin oppgave: å være et sted hvor håp og tro kan vokse, hvor vi får del i Guds nåde og kjærlighet, og være et sted hvor vi kan være til for hverandre, og hvor vi kan være med og skape mer himmel på jord.
«Kirke for alle?» har vært tema for visitasen. På en av samlingene vi deltok på, ble temaet presentert. Det ble lagt fram som et spørsmål og utgangspunkt for samtale om hvordan vi opplever kirka. En av deltakerne svarte passelig indignert: «Ka e det slags spørsmål? Kirka er selvfølgelig for alle!» Den spontane reaksjonen gjorde at vi måtte le alle sammen –men det er også ei klar melding om at kirka oppleves som å være alles sted. I en annen samtale var en deltaker bekymret for om det blei trangere i kirka når den ikke lenger er statskirke. Vi forsikra at kirka skal være åpen og tilgjengelig for alle som ønsker å oppsøke den og de tjenestene den tilbyr. Slik Snåsa kirkes eget slagord sier det: «Kirken i Snåsa: nærhet i hverdag og høytid – Snåasen gærhkoe – gietskene aarken jiïh bissiebiejjien». Men det er et eget alvor i at kirkebygget som vi ønsker skal kunne ta imot alle, akkurat nå ikke er tilgjengelig for noen i Snåsa.
Møte med de ansatte
Møtet med de ansatte var visitasens første møte i 2022. Det var et møte med en stab som hadde fått en uoverkommelig utfordring kastet på seg – stengt kirke på ubestemt tid og et svært krevende arbeid med å sikre kirketaket – både teknisk og økonomisk. Og midt i alt dette skulle det fortsatt feires gudstjenester og døpes barn, drives trosopplæring og gis gode rammer for gravferd: uten kirkeorgel og alter. Jeg ble – og har vært - imponert over dere i staben. Dere har holdt motet oppe, improvisert og funnet løsninger, fortsatt med det gode arbeidet med å være kirke for alle. Kirka er fortsatt stengt, men det er jobbet godt med å forberede utbedringen av taket. Det må ta den tida det tar å komme i mål, men så er jeg trygg på at resultatet blir bra. Mens vi venter, skal vi glede oss til igjen å kunne komme inn i det huset som gjennom 800 år har rommet bygdas liv i glede og sorg, håp og tro – og som representerer bygdas dypeste røtter.
Sammen med de frivillige, er de ansatte kirkas viktigste ressurs. En stab som snakker varmt om hverandre: om god ledelse og kollegafellesskap, bidrar også til å bygge et godt omdømme i bygda. Det er dette vi har opplevd disse dagene – åpne dører og forventninger om kirkelig nærvær og godt samarbeid om felles utfordringer. Sammen med alle gode krefter skal kirka bidra til livsmestring og framtidstro, og meningsfylte liv for snåsninger i alle aldre. Kirkas særlige ansvar er å forvalte budskapet om nåde og barmhjertighet, om alle menneskers gudgitte ukrenkelighet og verdighet.
Kirka sitt omsorgsarbeid kaller vi for diakoni. I Snåsa er det bare en liten stilling som har det som særlig ansvar, men alle som har sitt arbeid i Snåsa menighet er bevisst på at dette er en oppgave som alle kirkeansatte bærer med seg i hverdagen. Dette kommer tydelig til uttrykk i ønsket om alltid å møte mennesker ansikt til ansikt, og i en enestående gravferdspraksis, hvor de som er berørt av et dødsfall får et mye større rom for å delta enn vanlig. Det er fint å være biskop når en kan snakke varmt om gode medarbeidere og stabsfellesskap, og takke for godt arbeid.
Møte med menighetsrådet
Sammen med de ansatte har kirka i Snåsa et engasjert menighetsråd som tar ansvar og vil mye, som er proaktivt og «på». For soknet er det et tungt og stort ansvar å forvalte ei middelalderkirke med så krevende utfordringer og store behov. Her er det gjort et godt arbeid i dialog og samarbeid med kommunen. Soknet eier kirkebygget, og ansvaret for finansieringen ligger hos kommunen. Det har vært viktig med en tydelig rolleavklaring for å bringe et felles engasjement trygt i havn. Særlig takk til kirkeverge Møyfrid Skavlan for arbeidet i denne komplekse saken. Bak både menighetsråd og kommune har vi hørt utålmodige stemmer fra mennesker som savner kirka og kirkerommet. Utålmodighet i denne sammenhengen hører jeg som kjærlighet til kirkebygget og alt det det rommer og står for.
Samtidig som kirkebygget akkurat nå er «den store saken,» er menighetsrådet bevisst på alt det andre som også må gis oppmerksomhet og finne sin løsning. Nå blir kjøkkenet i Soknestuggu oppgradert. Menighetsråd og ansatte går sammen om å få kjøkkenet på plass, på dugnad.
Når menighetsrådet har valgt «Kirke for alle?» som tema for visitasen, viser det en ambisjon om å være nettopp det, men også en vilje til å spørre både seg selv og andre om det lykkes og oppleves slik. Her har visitasen gitt gode og bekreftende svar, men det selvkritiske blikket er det alltid klokt å ha med seg.
Det er god grunn til å berømme kirka for godt arbeid over lang tid med å være troverdig kirke i en flerkulturell og tospråklig kommune. Resultatet av dette har jeg hørt i omtalen av Snåsasamfunnet som vennlig og raust for innbyggere med samisk identitet, og kirka og menighetsrådet som et sted hvor alle tar ansvar for opplevelsen av likeverd for alle. Det gjør inntrykk å høre hvordan samer og nordmenn snakker vel om hverandre og er tydelig på hvilken rikdom mangfoldet i bygda er. Slik må dere fortsette å snakke vel om og til hverandre.
Kirka og lokalsamfunnet
Under visitasdagene i Snåsa denne uka fikk vi endelig mulighet til å møte lokalsamfunnet på ulike arenaer. På onsdag fikk vi besøke ungene i Snåsa barnehage. Det var fint å møte unger som gledet seg til høstens skolestart, lekte at de var oksekalver og kunne fortelle om Biswas fra Nepal og hverdagen hans.
Dagen etterpå møtte vi skole- og barnehageledere til en spennende samtale om vårt felles engasjement og ansvar for gode oppvekstsvilkår for barn og unge. Møtet gav mulighet til å bli kjent, og til å utforske eventuelle muligheter for samarbeid om de utfordringene som barne- og ungdomsårene alltid gir barn og foreldre. Vi ser at mange har det greit og deltar aktivt i mange sammenhenger. Men det vil alltid være noen som befinner seg i ytterkanten, noen som strever med tilhørighet eller vennskap. Å være interessert i andre ting enn de fleste andre, kan være med på at man kjenner seg utafor. Og nå er det flere som er urolige for framtida. Her trengs det våkne blikk og varme hjerter. Det trengs trygge voksne som kan lytte tålmodig, være til stede for den som leter etter mening og trenger noen å snakke med om livet og alt det andre. Takk til Eleonie Pijl-Zomer som la gode rammer for åpen samtale og refleksjon.
På torsdag i visitasuka ble møtet med arbeidsinkluderingsbedriften VIDU en god start på dagen. Her ble vi møtt av dyktige medarbeidere, arbeidsglede, varme og humor. Samtidig ble vi gitt en viktig påminnelse om hvor viktig det er for alles livskvalitet og verdighet å få være en del av et fellesskap og bidra til fellesskapet.
Fra møtene med Mental helse og Snåsa helsehus bærer jeg med meg sterke inntrykk og gode minner. Mental helse ble en viktig synliggjøring av hvor viktig det er med gode møteplasser der vi både kan se hverandre og bli sett. Her fikk vi kaffe og vafler, snakke og le sammen. «Kirke for alle? Ka slags spørsmål er det?» Selvsagt! Men nå må vi få taket i orden sånn at kirka igjen kan få være det den er – kirke for alle!
Til helsehuset kom vi med de siste ukenes medieoppslag om krise og fortvilelse i helsesektoren friskt i minnet. Sånn er det ikke her! - var vårt klare inntrykk. Takk for omvisning i nytt og fint bygg, gjennom de mange gjennomtenkte avdelingene, hyggelige møter med beboerne, informasjon om sansehagen, om verdien av kjøkken på stedet, om ønsket om å ta vare på hele mennesket – fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. Vi møtte medarbeidere som så fortrinnene et mindre lokalsamfunn har; man kjenner de man har omsorg for og kan ta utgangspunkt i kjennskap og familie.
Vi minnet hverandre om åndelighetens mange dimensjoner: også det å få være ute i sansehagen i sommervinden kan være en åndelig opplevelse, slik også livsinnhold og mening, tro og overbevisning. Når livet forvitrer blir det dagen og øyeblikket som teller, at noen har tid og ro til å være til stede, og hvor blikkontakten og at noen kan holde deg i handa, er det som teller.
For de ansatte handler det om å være bevisst at vi – i alle møter og relasjoner - bærer hverandres liv – og hverandres verdighet i hendene. Det er viktig å finne steder og bearbeide sterke opplevelser i arbeidet, men også å finne en måte å tåle det samvittighetsstresset som alle helsearbeidere må leve med : at det alltid vil være noe ugjort.
Takk for den gode samtalen – både ved bordene og den som sokneprest John Gunnar Krogstad og Isak Kjerpeseth Strugstad på Helsesenteret ga gode innspill til.
Takk for et gode møte med solid helsefaglighet, sterkt relasjonsfokus og stor verdibevissthet.
Samisk – primærnæring - naturforståelse
Språket er ett av de båndene vi har mellom oss: at vi kan snakke sammen og gjøre oss forstått, - men også at vi fritt kan bruke det språket som er vårt, i kontakt med andre. Språket er ei bro mellom menneskene. Morsmålet kalles noen ganger for hjertespråket: Selv om vi mestrer mange språk, vil det språket vi lærte som barn, som bestefar og bestemor snakket med oss på, bety noe helt spesielt. Det er en del av det som gjør oss til de vi er. Språket er også en måte å uttrykke tilhørighet på, og noe som gir verdi: å ha mulighet til å bruke sitt eget språk er noe vi alle trenger. Det er en måte å bli synlig på.
Når velsignelsen lyder på både norsk og sørsamisk i våre kirkerom, er det ikke fordi noen ikke forstår norsk. Vi gjør det slik for å synliggjøre mangfoldet, og for å gjøre det tydelig at begge språkene hører til i vårt område, og har en plass i kirkas rom, og i lokalsamfunnene våre. Det skjer noe med oss alle når det samiske språket lyder i gudstjenesten. Kirka skal være for alle. I hele landet er det behov for en kirke som ivaretar samisk språk og kultur.
Snåsa- Snaåse var den første kommunen i sørsamisk område som ble med i det samiske språkforvaltningsområdet. Med det følger en særlig forpliktelse på å legge til rette for å bevare og utvikle bruken av samisk språk, og at alle har rett til å bli betjent på samisk. Dette gjelder også i kirkelig sammenheng.
Vi har hørt fortellinger om et flerkulturelt samfunn der det går godt å bo sammen, og som har øvd seg de siste årene i mangfold og godt samliv. Fra menighetsrådets arbeid meldes det om høy bevissthet på å inkludere begge språk og kulturer.
Det er ikke på hver visitas vi har en av landets store musikere, og et verdensnavn på programmet: Det hadde vi denne gangen, med konserten som Snåsa menighet og Gielem Nastedth stod for torsdag kveld: Takk til Frode Fjellheim og Grethe Daling for en spennende konsert!
Sist sommer ble nybygget til Saemien Sitje åpnet. Det er landets eneste sørsamiske museum, og har et særlig ansvar for formidling av sørsamisk historie og kultur. For en ressurs dette er for Snåsa! Jeg gleder meg til å se fortsettelsen.
Både landbruk og reindrift har sterke tradisjoner knyttet til seg. Primærnæringene er viktige i Snåsa-samfunnet. Tilknytninga til fjellet, men også til jorda og slektsgårdene er viktige bånd. Det blir stadig færre bønder, men arealet som dyrkes holder seg stabilt. Det betyr lengre avstand mellom bøndene og større fare for ensomhet i hverdagen i landbruket. Hvordan forholder lokalsamfunnet seg til det?
Hver snåsning har litt over én kvadratkilometer til rådighet, med store fjell- og villmarksområder tett på. Tradisjoner og åndeligheten knyttet til fjellet, til jorda og skogen, som finnes i samtalen mellom ulike livsforståelser er en kilde til inspirasjon og fornyelse også i kirkas rom.
Kirka og kommunen
I Snåsa gir kirka og kommunen en felles ramme for et stort flertall av innbyggerne. I arbeidet med ny organisering av Den norske kirke har kommunene vært tydelig på at de ønsker å bevare de nære båndene til den lokale kirke og videreføre sitt ansvar for den. Av det kan vi lese ønsket om fortsatt nære bånd mellom kirke og lokalsamfunn, og et ønske om å stå sammen om å bidra til mening, livskvalitet og gode liv for alle.
Statskirka finnes ikke lenger, men kommunekirka lever i beste velgående som folkekirke og trossamfunn – forpliktet i Grunnloven på å være til stede i alle lokalsamfunn i hele landet. Den norske kirke er landets største sivilsamfunnsaktør med 3.5 mill. medlemmer. Som landsdekkende folkekirke er kirkas samfunnsoppdrag å bidra til livskvalitet og gode lokalsamfunn i hele landet. Som trossamfunn er kirkas oppdrag å bidra til tro, håp og kjærlighet, til å være til stede med gudstjenester og kirkelige handlinger knytta til livets og årets store hendelser, og være med og skape fellesskap preget av glede, nåde og tilhørighet.
14. oktober 2021 ble Snåsa kirke stengt, og hele Snåsasamfunnet har siden vært opptatt av spørsmålet om når vi får kirka vår tilbake. Fellesråd og kommunestyre har hele tiden arbeidet sammen for å løse utfordringen med taket. Roller og ansvar er avklart. Det arbeides med finansiering og teknisk løsning. Dette skal vi få til, sier og mener alle. Takk til kommunen for vilje til å være med og løse situasjonen.
Noen utfordringer
Etter innholdsrike visitasdager vil jeg legge igjen noen utfordringer:
· I Snåsa har de kirkelig ansatte en aktiv rolle ved gravferd. Den er et sterkt uttrykk for en diakonal bevissthet og et ønske om å være kirke for alle. Her er det etablert en kultur som dere må verdsette og ta godt vare på.
· Snåsa er et samfunn med sterke tradisjoner og stor bevissthet om hva som er viktig og verdifullt akkurat her. Mangfold ansees som verdifullt og en stor berikelse for alle. Verdien av Snåsa som et trygt tospråklig og tokulturelt samfunn må dere fortsette å snakke varmt om, og ta vare på!
· Kirke for alle?! Visitasens tema må dere ta med dere både som en kirkelig selvransakelse og som en påminnelse om hvordan temaet har blitt besvart under visitasen.
Til slutt: TAKK.
Et stort takk for gjestfrihet og varm mottakelse overalt! Takk til dere som har planlagt og deltatt under visitasdagene: til dere som er ansatte i Snåsa sokn rådsmedlemmer og frivillige, til kommuneledelse og andre som vi har møtt. Takk til prost Christine Waanders og kirkefagsjef Inge Torset for konstruktivt og godt arbeid og medarbeiderskap!
Må Gud velsigne kirka i Snåsa og veien videre som lokalsamfunn og kirke sammen!
Dokumentasjon
Til visitasen som var planlagt i 2021 ble det utarbeidet rapporter fra fellesrådet og menighetene, ført i pennen av kirkeverge Møyfrid Skavlan og soknepresten John Gunnar Krogstad. Prost em. Gustav Danielsen har utarbeidet befaringsrapport og rapport fra kontorvisitas. Tusen takk til dere alle!
Rapportene gir innsikt i de lokale forholdene. De er viktig som forberedelse, og viktig for arbeidet under selve visitasen. Rapportene har vært utgangspunkt for samtalene med de ansatte, menighetsrådet og Snåsa kommune.
Rapportene vil sammen med dette foredraget utgjøre visitasprotokollen. Denne samlede, skriftlige dokumentasjonen vil også være underlagsmateriale for oppfølgingsarbeidet etter visitasen.
Prost Christine Waanders vil følge opp med samtaler og besøk i løpet av det neste halve året.