Årets påskebetraktning fra biskop Per Arne Dahl
Vi lever i en prestasjonskultur hvor mye handler om å bli sett, verdsatt og bli lagt merke til.
Trusselen er å bli oversett og bli forbigått.
Vi lever i en sammenligningskultur hvor mye handler om å betrakte seg i forhold til andre.
Trusselen er å falle gjennom og bli borte.
Vi lever i en kompetansekultur hvor mye handler om å komme seg opp og fram.
Trusselen er å ikke nå fram, og å bli akterutseilt.
Vi tilhører alle generasjon prestasjon.
Felles for disse tendensene er at det er oss det kommer an på. Det dreier seg om vår aktivitet, våre initiativ og vår egeninnsats. Overskriften over vår tid er på mange måter: «DET GJORDE MENNESKET».
Det faller ikke tilsvarende lett for oss å ta imot påskens budskap, at viktigst av alt er: «DET GJORDE GUD». Påsken er derfor tiden for å la seg favne av nådens Gud. Det viktigste i livet er ikke hva vi får til, men hva vi får. Påsken er mulighetenes høytid der vi kan ta et oppgjør med våre mislykkede forsøk på å frelse oss selv og åpne oss for noe nytt: «Det som var umulig for loven…det gjorde Gud».
August Strindberg beskrev dette påskemysteriet i sitt skuespill Påske. Strindberg strevde lenge med å akseptere den kristne tanken om det Gud gjorde ved å la Jesus sone for menneskehetens skyld på korset. I sitt pasjonsspill legger han følgende setning i munnen på hovedpersonen Elis som i sitt livs lange fredag erkjente egne og andres svik og nederlag: «Forstår du dette, at Forsoneren har sonet for våre synder, og likevel fortsetter vi å betale?»
Vi er vant til å regne med egenandeler for å motta ytelser. Det reduserer kostnadene for den som står for ytelsene og det ansvarliggjør oss som mottakere. Men Gud spør ikke etter egenandeler. Gud spør om vi tar imot det han gir oss helt gratis. På latin heter ordet nåde gratia, som er opphavet til vårt ord gratis og det engelske grace.
Det er dette mange av oss strever med: Forsoningens gåte. At en er død for alle. At en begynte å lete etter oss lenge før vi visste at vi var på ville veier. At en gav seg selv for oss lenge før vi var i stand til å gi oss selv til ham. At troen ikke begynner i vårt hode, men i Guds elskende og gjennomborede hjerte.
Dette er nesten for godt til å være sant, og vi fortsetter, for sikkerhets skyld, å betale lenge etter at gjeldsbrevet er slettet. Derfor er påsken mulighetenes høytid. Da vi kan erfare at nåden er gratis, men ingen billig nåde. Den kostet Jesus livet og gav oss livet. Nåden er gratis, men den er en kostbar nåde som kaller oss til etterfølgelse og et forpliktet liv. Til å gå ut og bidra til det gode. Ikke for å bli elsket og akseptert, men fordi vi er elsket og akseptert, og fordi verden trenger det samme. Det gjør en befriende forskjell.
Velsignet påske!