TAKK, ADJØ OG FAR VEL!
Nå er jeg kommet til veis ende på “Bispeveien”. Jeg ønsker å takke alle dere som har fulgt meg gjennom mine år som biskop i Tunsberg, gi dere reisekost videre og si far vel.
Hvis du strever med å tro, kan du håpe. Hvis du strever med å håpe, kan du ta sjansen på å elske. Hvem av oss strever ikke med å tro? Hvem av oss strever ikke med å håpe? Og hvem av oss lengter ikke etter å bli trodd på og gitt en ny sjanse?
Det er kanskje noen bestemte mennesker du tenker på. Ønsket om at forholdet til barn eller svigerbarn kunne bedre seg. Ønsket om at forholdet til venner, naboer eller kolleger på jobb kunne få en ny start. Det tar så mye energi å kjenne på denne sårheten og fortvilelsen. Vi tenker på det når vi legger oss om kvelden og når vi våkner om morgenen. Stadig dukker denne tristheten opp over at relasjoner ikke kan bedres når vi har så kort en tid på jorda. Vi registrerer energilekkasje over vemodet, sinne eller utålmodigheten som tapper oss for glede og overskudd.
Fristelsen til å gi opp er nærliggende. Det er for sent! Sporene er så dype, sårene synes så uhelbredelige. Det virker ikke som det er grunnlag for verken tro, håp eller kjærlighet.
Derfor dette håndtrykk og denne utfordring fra meg. Jeg har et sterkt behov for å si til noen som trenger det: Gi ikke opp! Om tidligere initiativ til forsoning ikke har lykkes kan du begynne å be. Be for deg selv og dine egne holdninger. Be for den andre at sinnet må bli mykere og viljen til å møtes kan vekkes. Når Berlinmuren kunne falle må da noen andre mindre stengsler i våre liv kunne fjernes så landskapet igjen kan åpne seg. Det er aldri for sent å tro. Det er aldri for sent å håpe. Det er aldri for sent å elske. Jeg har i de fire siste årene vært heldig å arbeide sammen med innpå 800 gode medarbeidere i Tunsberg bispedømme slik jeg tidligere har arbeidet på Modum Bad i mer enn 15 år. Begge steder har jeg lært av kjempende mennesker hvor viktig det er å ikke la fortvilelse og nederlag få det siste ordet. Vi er ikke ferdig med livet før livet er ferdig med oss.
Av grunnleggeren på Modum Bad, Gordon Johnsen, lærte jeg at “det finnes ikke en fortid som er så belastet at ikke fremtiden kan bli ny og annerledes. Det er noe som er sannere enn at det er håp så lenge det er liv. Det er liv så lenge det er håp!” Det handler om å ikke akseptere vår aktuelle situasjon som endelig. Det handler om å håpe; ydmykt, aktivt og tålmodig at noe godt skal skje. Noe overraskende godt.
Noen av våre viktigste verdier er truet. Kjærligheten er presset av nytelse og uforpliktende begjær. Troen trues av materialisme og overmodig synsing og håpet trues av at vi langsomt venner oss til det Nordal Grieg kaller “halvlivet mellom å savne og å lengte”.
Men ordet resignasjon har også en aktiv og livgivende side. Det handler om å re-signere. Altså, ta sjansen på å skrive under en sannhet en gang til. I dag er jeg opptatt av at du som leser dette kan ta sjansen på å re-signere håpskontrakten du har med ditt eget liv. Det er ikke for sent. Det handler ikke om, enda en gang å mobilisere egen kraftanstrengelse til krampa og mismotet tar deg. Kanskje du skulle begynne et helt annet sted. Be, for eksempel. Da knytter du håpet til noe utenfor deg selv. Den som knepper hender og ber åpner seg for en fantastisk kilde til både tro, håp og kjærlighet. Vår livsreise har en begynnelse og et mål.
Derfor adjø, som er fransk og kan bety både fra Gud og til Gud. Vi legger hverandre i Guds hender. Og lurer du på hvem Gud er, så har han vist oss det. Jesus har gitt Gud et ansikt i verden. Det beste reisefølge jeg vet om og som får oss til å ta sjansen på at han virkelig er «veien, sannheten og livet». Klarer du ikke å tro, så håp. Makter du ikke å håpe, ta sjansen på å vise godhet en gang til. Den som dør etter å ha elsket har ikke levd forgjeves. Takk for reisefølget, adjø, far vel og på gjensyn!
Tunsberg biskop Per Arne Dahl
---
Søndag 17. juni kl. 11.00 blir biskop Per Arne Dahl takket av under gudstjenesten i Tønsberg domkirke