Hva tenker vel folk flest når de hører en slik beretning? Hva kan de vel se for seg? Hva kan de vel få med seg?
Som å komme nær en stor gammel trebygning? En som ser lukket, mørk og utilgjengelig ut? Eldgammelt slitt trevirke sier noe om lange linjer og bestandighet. En svær dørstokk som er tråkket kraftig ned etter folk i generasjoner. En dør som er lukket og ikke kan åpnes utenfra. Ingen vinduer, nesten ikke lys. Mest mørke og utilgjengelighet.
Eneste åpning er et stort nøkkelhull som en linse kan se gjennom. Et merkelig og uforståelig indre. Litt lys som lyser opp et menneske.
På en vegg, på et kors. Døden har vel sin egen historie. Sikkert dramatisk, tragisk og unikt.
Er det godt å være der inne? Er det varme i veggene og godt mellom menneskene? Er de glade, gode, vennlige? Høres det godt ut, det som knapt kan høres? Er det forståelig, troverdig og verdt å prøve?
Har krusifikset et budskap? Kanskje mest for de som allerede er der? Eller gjelder det også de som måtte kikke inn? Eller stikke innom?
Eller bare betrakte en gammel stavkirke som denne fra utsiden? En stavkirke som har stått der i generasjoner. Mange generasjoner.
En kirke som har vært brukt av utallige sjeler. I glede og sorg, til refleksjon og kontemplasjon.
Går det an å komme inn? Hvordan kom de seg inn, de som er der? Når det bankes på, er det da noen som kan høre? Er det noen som kan åpne, ta imot og ta seg av?
Eller er det slik også der, at alle har nok med sitt? Sin egen bønn, sin egen tro og sin egen tilbedelse. Nok med sin egen Gud og sin egen lykke? På avstand kan det hele være OK å beskue. Men folk flest må tett på for å oppleve innholdet.
Tett på for å oppleve troen, innse lidelsen og få del i seieren. Uten at det åpnes opp av gode mennesker kan det bli kaldt å bli stående utenfor i mørket. Hvor lenge orker folk å bare stå utenfor det som kanskje kan se interessant og godt ut? Det som kan vekke nysgjerrighet. Det som kan ha betydning også for deres liv?
Uten å få kunne komme inn går kirkens indre, helt hus forbi. Uten å få kunne komme nær blir kirkens budskap kun for de få. Og i liten grad for de mange. Mindre og mindre for de mange.
Ikke i det hele tatt for de som bare haster videre. Ikke i det hele tatt for de som could´t care less. Ikke i det hele tatt for de som bare blir møtt av folk som har mer enn nok med seg selv og alt sitt.
Om bare noen kunne åpnet døren så flere kan få komme inn. For døren kan åpnes om bare noen kommer ut for å invitere inn. Åpnes til fellesskap som kan varme flere frosne sjeler. Åpnes til innhold som har stått seg bra i et par tusen år. Åpnes til en erfaring med den gode Guds nærvær og hans velsignelse. For at alle skal å få del i Jesu kjærlighet.
Fordi det var han som ga seg selv for sine venner. Det tror jeg. Det håper jeg. Amen.
Tekst: Georg Jokstad
Under kan du også se musikkandakten fra Skjærtorsdag