Bilde: Ved Kevin Carden, kjøpt på Lightstock.
Bibeltekst 1 Korinterbrev 9,24–27:
Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.
«Seierspris», en flott greie, som mange av oss nok kunne tenkt seg. Når Paulus skriver dette til korinterne så var det i en tid da løp på stadion kunne medføre all mulig heder, ære og rikdom. Du fikk alt du trengte, rett og slett. Han sammenligner et løp på stadion med et langt større og omfattende løp, nemlig livet. De som deltar i løpet ofrer mye, kanskje også alt, for å vinne. Parallellen til livet er lett å se. Vi løper for å vinne, men hvilke kamper er det vi vil vinne?
Det sies at veien blir til mens man går, og slik er det også med livet. Som mennesker formes vi blant annet av opplevelser, erfaringer og kunnskap. Dette er med på å forme våre verdier og hva vi mener det er verdt å kjempe for. Hva er verdt en kamp? Paulus sier at han ikke løper uten å ha et mål, og at han kjemper for at selv han som har forkynt sterkt og klart ikke skal komme til kort.
Dette forteller oss at det å tro og leve i tråd med troen ikke var en enkel sak på den tiden heller. Paulus kjempet for troen, kjempet for Jesus og den levende kjærligheten. Det tror jeg mange av oss i dag også gjør, i en eller annen form. Det å kjempe «den gode sak» er ikke enkelt, og nettopp derfor er det så viktig at vi gjør det. Verdiene du har skinner igjennom i måten du uttrykker deg på og handler, hva du tenker om rett og galt kommer til syne for dem rundt deg. Bare i kraft av å være mennesker med relasjoner til andre mennesker har vi stor påvirkningskraft. «Hvis du tror du er for liten til å gjøre en forskjell, prøv å sove i samme rom som en mygg», minner Dalai Lama oss om.
I kirkens trosbekjennelse ber om vi tilgivelse både for det vi har gjort galt, og for det vi har unnlatt å gjøre. Heldigvis får vi gjennom Jesus tilgivelse for dette, og vi får en ny start. En ny sjanse til å ta kampen for det gode. Vi stilles stadig overfor situasjoner hvor våre ord og handlinger spiller en rolle, og av og til også en stor rolle – kanskje uten at vi vet det.
Å være menneske på jorden og samtidig få være med å spre guds kjærlighet er både et privilegium, og en stor utfordring. Heldigvis står vi ikke alene i den kampen, i det løpet. Gjennom den hellige ånd får våre handlinger og ord en kraft som kan ha enorm betydning for det fellesskapet Gud har skapt oss til å være en del av.
Selv om det kan være utfordrende å kjempe godhetens sak, så har vi fått lovnader om at seierskransen er av typen som ikke visner. Som man gjerne sier til barn «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», og det tror jeg stemmer i denne sammenhengen også. Det er ikke du alene som skal forandre verden, vi skal gjøre det sammen, med Guds kraft og kjærlighet.