Bilde: Illustrasjon av Paula Nash Giltner, lastet ned fra freebibleimages.org.
Bibeltekst: Matteus 8,14–17:
Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham.
Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja: Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer.
Disse undrene Jesus gjorde, helbredelse og ting helt utenom det vanlige, var nettopp det: uvanlige. At dette blir løftet frem i Bibelen, tror jeg sier mer om hvilken kraft og omsorg det er i Gud enn at vi kan forvente at Gud skal ta bort alle plagene våre. Det er ingen garanti for at livet er problemfritt selv om man tror på Jesus.
Ut fra det vi kan lese var det ingen her som desperat snakket til Jesus og ba han komme og gjøre Peters svigermor frisk. Det kommer heller ikke frem at Jesus sa noe. Det virker som det skjedde i en trygg og behagelig stillhet. For min egen del kjenner jeg at det er nødvendig å sette av tid til stillhet med Gud og øve meg på å slappe av i denne stillheten. Her er det rom for tanker, undring og følelser, men også å lytte til Gud. Hva er det Gud prøver å si oss?
At Jesus kom og helbredet denne kvinnen som lå utslått av feber, kan være et tegn på at for Jesus er ingen forlatt. Jesus er tilstede og ser hver enkelt av oss, uansett om vi ligger helt alene og kjenner at dagene har vært bedre, for å si det slik.
Feberen kunne komme av en alvorlig sykdom, men den kunne også være en helt «vanlig» feber, den typen som kommer ved influensa eller andre sykdommer. Det finnes historier hvor Jesus gjennom sine under gir mennesker synet tilbake, eller får lamme til å gå. Det viser noe av storheten i Guds kraft. At han også helbredet en som led av feber, noe de fleste av oss har hatt, sier noe om at ingenting er for smått for Guds ubegrensede kjærlighet.
Ett spørsmål som ofte reiser seg når vi har det vanskelig er: «Hvorfor gjør ikke Gud noe med dette?». Kanskje har vi og andre bedt titt og trofast om bedring, men vi opplever ikke at det skjer noe. Det er en utmattende følelse. Jeg tror likevel det er en kraft i bønn, uansett om vi føler at det «hjelper» eller ei.
I troen på Gud kan vi hvile i at Gud alltid ser oss og er nær. At vi ikke ser det eller kjenner det, sier kanskje noe om våre forventninger og hva vi ser etter? Kanskje Gud viser oss vei uten at vi selv kan se det? Gud er tross alt ganske mye større enn vi kan fatte og begripe. Jeg tror det er mye å vinne på å sette vår lit til Gud og tro på bønnens kraft. Det er ikke alt i dette livet vi kan verken forklare eller fikse på. Jeg tror Gud kan fylle noe av dette tomrommet, men det er ikke sikkert det skjer slik vi forventer at det skal skje.
Hilsen Vigdis Juliussen,
diakoniarbeider i Løvstakksiden menighet