Bilde: Sermon on Mount, av Bill Bell, nedlasta frå fineartamerica.
Søndagens prekentekst er hentet fra Matteusevangeliet 5,20-26:
«Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.
Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.
Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.»
Det Jesus sier her, er hentet fra den delen av Matteus-evangeliet som gjengir den såkalte Bergprekenen, og som går over hele tre kapitler. Bergprekenen er den store læretalen hvor så mye av Jesu teologi, Jesu lære om Gud, fremkommer. For den som leser teksten uten å sette seg inn i et visst minimum nettopp av Jesu teologi, kan den komme til å bekrefte en oppfatning om at kristendommen handler om å prestere, om å være gudelig, om å gjøre Gud fornøyd ved å være perfekt. For Jesus oppfordrer i denne talen rett og slett til fullkommenhet, og viser til den fullkomne Gud selv som forbilde.
Når en prest, eller en annen predikant, skal si noe om dette, tror jeg at det er minst to grøfter (det er vel ofte slik😊) vi må passe oss for. Den ene grøften er å forsterke oppfatningen om at kristendommen handler om å gjøre Gud fornøyd med gjerninger eller meninger. Den andre er å bagatellisere Jesu oppfordring om å strekke seg etter det gode, det rette, det fullkomne.
Jesu ord er tøffe. Men først og fremst er de radikale. Det vil si: Jesus rusker opp i tilhørernes oppfatning av «god religion», utfordrer deres gudsoppfatning og moral, og gjør dem usikre. Jesus gjorde generelt ofte dét. Ofte var han ubehagelig nærgående. Ofte gjorde han dem han snakket med, eller til, forvirret.
Bergprekenen (kalt så fordi Jesu stod litt høyt da han snakket til folkemengden), inneholder noe av det mest radikale Jesus noen gang forkynte. Her snudde han opp-ned på tilvante forestillinger om Gud og Guds vilje, og det var radikalt nok.
Men enda mer radikalt og utfordrende var det at han tiltok seg autoritet til å nytolke den overleverte religiøse kunnskapen. Jesus sier «Dere har hørt det er sagt … … … Men jeg sier dere …»
Og heri ligger det sprengstoff. For hvem kan endre på det Gud har sagt? Hvem har rett til komme med noe helt nytt, og si at dette nye er det som gjelder nå, og at det gamle er historie? Den retten kan bare Gud selv ha. Så derfor utfordrer Jesus dobbelt, og det underliggende spørsmålet blir: Hvem er egentlig Jesus?
I kristendommen og i den kristne Kirken på jorden mener vi å ha svar på spørsmålet. Vi tror han var den han selv sa han var, nemlig selveste Gud i et menneskes skikkelse, Menneskesønnen, den lovede Messias, forsoneren, brobyggeren mellom hellig, fullkommen Gud og alminnelig, syndig menneske.
I kirkeårets tekster og i gudstjenester, andakter og andre sammenhenger kommer vi tilbake til det igjen og igjen. Denne uken utfordres vi til både å ta Jesu ord på det rette alvor, og til å reflektere over hvorfor og hvordan han kunne si det han sa, til å reflektere over den autoritet som ga ham rett til å snakke som han gjorde.