Vi gleder oss over å ha fått opp en flott utstilling i kirkerommet i kirken. Utstillingen åpner etter gudstjensten søndag 18.oktober, og blir hengende til over jul.
Her er hva kunstneren selv sier om utstillingen:
Jeg heter Margit Galdal og skal i noen uker fremover få vise frem ikoner jeg har malt
de siste årene. Det har sittet langt inne å kalle det en utstilling, kanskje fordi dette for
meg lenge har vært noe veldig privat og preget av prøving og feiling. Selv om jeg har
utdanning innen kunstfag, er ikke dette mitt hovedyrke i dag.
Ikoner er en kunstform som har vært del av kirkens liv fra de første hundreår e. Kr.,
og har hatt en viktig plass innenfor den katolske og den gresk- og russiskortodokse
kirke. Det har også blitt et billeduttrykk som i de senere årene har betydd mye for meg
personlig.
Tradisjonen og overleveringen står sterkt i denne kunstformen, et motiv kan gjentas
og gjentolkes i utallige varianter. Slik kan man si det ikke er utøveren i seg selv som
står i sentrum, men det som avbildes. Selvfølgelig skapes det også idag nye motiv,
men formspråket vil likevel være gjenkjenbart.
Ikonkunsten kan sees som en symbolkunst og er abstrakt i den forstand at den ikke
avbilder en konkret modell eller scene, men hva det representerer. Noe som
tydeliggjør dette kan være at det f.eks. ikke er et poeng at en sau, eller et fjell skal
ligne mest mulig. Skriften på ikonene benevner hvem eller hva vi ser, fargene på
klærne kan fortelle om status og egenskaper. I det hele kan mye teologi leses ut av
bildene for den som har kunnskap om dette.
Min vei inn i ikonkunsten har gått over mange år. Som student jobbet jeg et par uker
en sommer for kost og losji i et ortodokst kloster, (nye) Valamo, i Karelen i øst-
Finland. Klosteret hadde et besøkssenter, arrangerte kurs og hadde et
restaureringsverksted for ikoner. Et inntrykk derfra som ble et viktig mentalt bilde for
meg var et ikon med flere kulehull. Moderklosteret sto, og står idag, på en øy i
Ladogasjøen i Russland. Under revolusjonen måtte munkene flykte i all hast over isen
med det de klarte å få med seg. Ikonet hadde vært et fysisk såvel som et åndelig
skjold.
På den tiden opplevde jeg at mye forkynnelse henvendte seg til hodet og intellektet,
og kjente nok på et slags savn ved det. Alle frivillige kunne vi delta i de åpne messene
i klosterkirken. Der skjønte jeg knapt et ord. Skeptikeren i meg så det som et
skuespill, men ble berørt og på et vis favnet av lukt, sang, klokkene i kirketårnet, lyset
og ikonene som fylte kirkerommet. Ikke minst inderligheten ikonene ble vist. Alt
dette bidro til en gryende visshet om uttrykk for tro som også involverer kropp og
sanser.
Disse inntrykkene godgjorde seg i mange år. Jeg savnet å male og var opptatt av andre
ting, men så en dag en annonse i avisen for et ikonkurs over to helger hos Solrun Nes.
Solrun, som bor i Nordheimsund, er en av de dyktigste og mest erfarne ikonmalerne
her i landet og har utsmykninger i bla. Sælen kirke og St. Paul her i Bergen.
Vi fikk utdelt et Kristusmotiv vi skulle male. Jeg tenkte umiddelbart at skulle jeg
stirre inn i dette strenge ansiktet i 4 - 5 dager var dette kanskje ikke noe for meg
likevel. Dagene startet med veksellesning fra katolsk liturgi. En dag var det ulike sider
ved Kristus, som refser, trøster, forsoner osv. som ble lest, og gradvis gikk det opp for
meg at alt jo bodde i motivet jeg hadde foran meg. Det ble et vendepunkt.
Jeg liker å grunne treplatene ikonene er malt på selv. Mange lag lim, hvitt pigment og
kritt legges på og slipes til overflaten blir nesten som bein. Tidlig i prosessen legges
det på en duk av slitt bomullsstoff. Slitt, for at det ikke skal krympe og for at limet
skal trenge godt gjennom. Slik ligger en representant fra den slitne hverdagen under
det som senere dekkes av gull og gilde farger, noe som er en liten preken i seg selv.
Malingen er eggtempera, fargepigment blandet i et bindemiddel av eggeplommer,
edikk og vann, og bygges opp i mange lag.
Mange som betrakter eller arbeider med bilder/kunst kan oppleve at underveis
kommuniserer arbeidet noe tilbake. "Rare" motiver kan møtes med undring. Det
oppleves som en slags meditasjon der man blir minnet på hva man har hørt og lest
eller, iblant, at man trenger å vite mer eller gjøre noe annerledes.
Slik har det vært en kilde til fornyelse på tross av at denne kunstformen i seg selv kan
se lite nyskapende ut.
Ikonkunsten har for meg bidratt til tilhørighet i kirken. Iblant har jeg det ennå slik at
ord kan gjøre fremmed, men ikonene har minnet meg på at jeg er del av noe mye
større enn meg og min forståelse eller mangel på sådan. Ikonene har båret og gitt
uttrykk for menneskers tro og lengsel i hundrevis av år, i ulike land og under
vekslende livsvilkår. Det er håp i det.
Jeg håper andre vil kunne ha utbytte av utstillingen.