Artikkelen om Gamleheimen er henta frå Arne fabrikker si bedriftsavis 'Knuten', som vart utgjeven i perioden 1944-1966. Avisa skreiv om smått og stort som hende i fabrikken og bygda. På Ytre Arna Museum kan ein finna meir frå 'Knuten' og Arne fabrikker sitt historiske arkiv. Alle bileta er frå artikkelen og tekne av fotograf Øybø.
Vi besøker GAMLEHJEMMET
Knuten har ofte vært på besøk rundt om i fabrikken - på Klubben, i kraftstasjonen, spisesaler, lægekontor, veveri og verksted. Vi har fortalt om det daglige liv i fabrikken, har vært en tur inne på «øyne» og vi har besøkt kontorene i Bergen og Oslo.
I dag tar vi oss en tur på gamlehjemmet og hilser på damene der.
Da vi kom samen med fotograf Øybø, var vi så heldige å finne de fleste samlet i dagligstuen hvor pastor Hope hadde holdt andakt med dem. For mange står tanken på gamlehjemmet som noe trist og grått, - et sted hvor en bare venter på å bli enda eldre. En gang var det vel slik enkelte steder, men idag er det anderledes. I det lange trehuset ved kirken bor det idag 21 damer som alle har sitt eget rom hvor de kan ta med seg sine møbler og sine prydgjenstander. Her leser de sine aviser og bøker eller lytter til radio. De fleste har sine egne apparater. Men dette er altså fritidssysler. Alle som føler seg sterke nok til det (og det er de fleste) steller sin egen mat, vasker, stopper, lapper, syr og strikker. Vedbod og kjeller skal holdes i orden, der skal gjøres innkjøp og der skal kokes kaffe når en får besøk. Den som tror at noen her har tid til å kjede seg, tar skammelig feil. Fritidsproblemer er noe som hører den moderne ungdom til.
Frøken Teigland som nå bestyrer hjemmet på 8. året, steller for dem som måtte trenge det. «Og det vil eg sei» sier hun med ettertrykk, at bedre orden enn disse damene holder på rommene sine og kjøkkenet skal en lete lenge etter. De viser en ordenssans og en renslighet som er enestående.»
Johanna Risnes var i mange år veverske i «Bomull» . «Eg vov seilduk på tre stola'» sier hun. «Ja, eg snella gadn og ei tid.» Hun er den som har vært lengst på hjemmet av de som er der nå. Hun fyller 92 år i vår. Hvis noen tror at hun derfor har sluttet å arbeide vil et blikk på den store haugen med «leistar» på bordet fortelle noe annet. Femog-sytti par forteller frøken Teigland at det er, og disse har Johanna Risnes og Ingeborg Kalsås strikket i løpet av året. De skal sendes til et barnehjem til jul. Ingeborg Kalsås var veverske i «Ull» . Det var den gangen Koblick var direktør. For den yngre garde sier det vel ikke så mye når hun forteller at hun arbeidet på «Ny-Holland», men de eldre vil nikke gjenkjennede. Dette var den eldste veveribygningen på oversiden av veien, og her har far hennes, som var vaktmann, ruslet mange ganger. Det var han Karl i Borgatre'.
Karoline Vevle var også veverske på «Ny-Holland» . Karoline Loftås var i over femti år på renneloftet hvor hun knyttet opp renninger og var like u-unnværlig som Emma Askeland er det i dag. «Ja, eg kjenne' no vel ho Emma» , sier hun. «Ja, du var jo der og eingong» sier hun henvendt til frøken Teigland. Vi prater om løst og fast: om vanskelige boligforhold med åtte-ti mennesker på ett rom og tre familier om ett kjøkken som om kvellen var fullt av tresko, om lønninger på seks ort og om julerengjøring på vevloftet.
«Det var nok tungt mang ein gong, men jamen hadde me humør likavel» . De ler så hjertelig ved tanke på felles muntre minner at jeg sier til meg selv da jeg tar farvel: «Har vi ikke litt å lære av disse som trass i en hard arbeidsdag kunne smile og ved sitt gode humør hjelpe andre. Jeg minnes noen strofer av dikteren Zetlitz:
Hvor saare lidet skal der til
for lykkelig at være:
Et muntert sind, en piges smil,
en venn som gjør dig ære . . .
Den nye generasjonen har ønsker og krav som våre foreldre og besteforeldre ikke kjente. Gjennom deres harde strev har stedet vokset til en liten by med hundreder vakre hjem langs fjellene ved fjorden. Alle disse som vi har hilst på i dag har ydet sitt bidrag i dette arbeidet. Vi takker dem for det, vi som idag kan høste fruktene.
Om det eine biletet skriv Knuten: «Karoline Hermansen hadde lagt seg nedpå for å lese da vi kom.» Det andre biletet viser Johanna Risnes og Ingeborg Kalsås.
