Begravelser i endring
Når vi mister noen av våre kjære, når noen av de nærmeste dør fra oss; hva gjør vi da ? Det er en tid for sorg og vemod, det er en tid for å vurdere hvordan man tar avskjed, hva for seremoni man ønsker å ha. Vi har sett en utvikling de siste årene at det blir mer variasjon på hvordan ulike familier velger å løse disse spørsmålene. I Norge har det vært det aller vanligste at gravferd foregår i kirkelig regi. Slik er det fortsatt, men det er en tendens til at mange familier ønsker å ha en mer personlig seremoni, hvor det legges større vekt på den avdødes person. For mange inneholder en gravferd først en seremoni i kirke eller kapell, og deretter et minnesamvær. Noen av de personlige elementer kan man ha i kirken, men minnesamvær er også en egnet plass der personlige innslag kan passe inn. Taler, bilder eller filminnslag , sang og musikk kan være eksempler på dette. Det er ingen krav til hvordan en seremoni skal være, det er heller ikke noe krav at det skal være en seremoni ! Men de fleste ønsker det ! Velger man kirkelig gravferd har kirken en egen ordning for dette. Her er det åpning for noen personlige innslag, men man anbefaler her levende sang og musikk. Ordningen forutsetter minst to salmer, men soloinnslag kan ha mer alment innehold. Det er jo to taler i en slik gravferd, en minnetale og en andakt. Mange prester ser disse i sammenheng, en minnetale kan også holdes av en i familien, og om ønskelig være svært kort. Når det gjelder innholdet i andakten har presten hovedansvar for det. Det hender jeg spør familien om de har noen tanker om hva andakten bør inneholde, men de fleste sier at det må «presten bestemme». Hva hvis familien ikke ønsker et kristent eller religiøst innehold i seremonien ? Da finnes det flere muligheter. Familien kan selv arrangere en kombinert gravferd/minnestund, de kan få hjelp av gravferdsbyrå eller man kan spørre om hjelp fra f.eks. Human-etisk forbund hvis man er medlem der.
En tendens nå er at flere ønsker gravferd i stillhet, at sted og tidspunkt for seremonien ikke offentliggjøres på forhånd. Da kommer familien og de personer familien har invitert spesielt. Det er familien selv som tar dette valget, og det skal respekteres fullt ut. Flere og flere ønsker kremasjon, spesielt i byene. Urnene etter kremasjon kan settes ned i eksisterende familiegraver, men de kan også settes ned anonymt, eventuelt på tilrettelagte minnelunder. I Bagn fikk vi nylig åpnet en navnet minnelund. Da får man en navneplate på en minnestein, og minnelunden er utstyrt med beplantning, benk og stativ til lys og avkappede blomster. Denne løsningen kan f.eks. passe bra i tilfeller der familie og pårørende bor langt unna, men kanskje også for personer som ikke har barn.
Gravferdskikkene er i endring. Det er ikke annet å vente i et samfunn som er i kraftig endring. Større variasjon i tro og livssyn, kombinert med at mange er innvandrere gjør dette forståelig. Kirken vil fortsatt bidra til at det tilbys seremonier i forbindelse med død, men også kirken endrer seg.
Tore