...Mykje har endra seg opp gjennom åra sidan dei fyrste kyrkjeklokkene ringte utover landet. Men klangen, kunsten og handverket har me framleis - ein liturgisk funksjon, og eit levande og ubrote 1000 år gamalt tradisjonshandtverk. På 500-talet kom ei klokke over havet frå Carthago til Campania. Og derifrå har me fått ordet CAMPANOLOGI, altså læra om klokker.»
Slik startet kursleder og klokkinist Henning Andersen opp ringerkurset i Hedalen stavkirke mandag 19/11. Da var ringere/kirketjenere og kirkeverger fra Etnedal, Sør-Aurdal og Vestre Slidre samlet for å få innføring i ringeteknikker og ringertradisjon i Valdres, i Norge og i Europa.
Vi startet opp med teori – med klokkehistorie, og med ringeskikker. Vi så på fordeler og ulemper med forskjellig ringeoppheng, vi diskuterte bruken av kirkeklokker.
Vi lærte at på 500-tallet kom ei klokke over havet fra Carthago til Campania. Og derifra har vi fått ordet CAMPANOLOGI, altså læren om klokker. Vi lærte videre at man i campanologien ofte snakker om tre klokketyper: bikubeklokka, sukkertoppklokka, og harmonisk klokke (gotisk klokke). I Valdres har vi både sukketoppklokker og gotiske klokker, men altså ikke bikubeklokka. Derimot er 23 av våre 72 kirkeklokker fra middelalderen.
Vi lærte at formålet med ringing i den kristne kirke er utviklet for å tjene det liturgiske liv. Klokkene er musikkinstrumenter, en del av det liturgiske utstyr, og ringertjenesten er en liturgisk funksjon. De liturgiske funksjoner kirkeklokkene har i en evangelisk-luthersk kirke, kan sammenfattes under følgende hovedpunkter:
•å forkynne Guds ære
•å peke oppover på samme måte som også kirketårnet og kirkespiret gjør det;
•å samle Guds folk til gudstjeneste;
•å kalle Guds barn til bønn og forbønn;
•å minne om det evige livs mål hos Gud i himmelen.
Vi lærte at reglementet som Dnk har laget vedr dette - er å anse som et felles minimum alle kirker skal følge. Lokale ringeskikker som går ut over dette minimum, skal holdes i hevd og fortsette som hittil.
Vi lærte forskjell på klemting, kiming og ringing og når man skal bruke hva.
Mesteparten av dagen ble likevel brukt til praktisk trening i det å ringe med klokkene i Hedalen – både de to i tårnet og to i stupulen. Vi var også inne i kirkerommet og prøvde ut messeklokka som henger i koråpningen.
På en slik dag er det også naturlig å snakke sikkerhet i forhold til bruk av nødvendig hørselvern, generell sikkerhet og manuell ringing kontra automatisk ringing. Støy er et alvorlig arbeidsmiljøproblem på mange arbeidsplasser. I kirkenes klokkerhus (tårn og stupul) gjelder dette i begrensa perioder, men likevel kan lyden noen steder være så høy at man må gjøre tiltak slik at de ansatte ikke blir eksponert for lyden. Våre ringere bruker både ørepropper og øreklokker når de ringer med klokkene.
Ved Tingnes har de, som eneste kirke i Valdres, installert automatisk ringeanlegg. I Aurdal har de trukket tau helt ned i kirkerommet: I andre kirker står man på galleriet eller på bakken for å ringe. I noen kirker står ringeren til og med OVER klokkene. Poenget er at om målingene blir for høye – er det mange måter å ringe manuelt som man bør prøve ut før man går til det skritt å innføre automatisk ringing. Det var det enighet om blant ringerne i Valdres i hvert fall.
Henning Andersen avslutter kurset med å si at manuell rining er en veldig viktig del av vår kultur og tradisjon, som vi må prøve å ta vare på!
Dette støtter vi fullt ut og takker Henning for hans iver etter å dele sin kompetanse. Vi ser frem til flere treff for ringere i Valdres!
Henning Andersen har laget en nettside om kirkeklokker, sjekk ut siden www.kirkeklokker.no