Tre dager etter fastelavnssøndag kommer askeonsdag, den første dagen i fastetiden.
I tidligere tider ble budet om å faste, det vil si avstå fra mat og drikke, tatt bokstavelig. Helt fram til 1800-tallet fulgte mange fastetradisjoner her i landet. I vår tid er fasten først og fremst en tid for stillhet og meditasjon, som forberedelse til påskehøytiden.
Fastetiden varer i 40 dager fra askeonsdag til og med påskeaften – minus søndagene, som ikke er fastedager. I tillegg regnes førfastesøndagen, Fastelavn, med til fastetiden.
Faste og bønn
Søndagstekstene i fastetiden henger sammen med fastens historiske opprinnelse. De første søndagene handler tekstene om Jesu kamp og seier over djevelen og det onde. Ved midtfaste handler teksten om brødunderet. Så følger pasjonstiden når bibeltekstene går over til å handle om lidelseshistorien. Alle disse tekstene har sammenheng med fastens opprinnelse som en forberedelsestid for dem som skulle døpes påskenatt. De skulle leve i faste og bønn i innføringsperioden, og skikken med faste og bønn ble etter hvert overtatt av hele kirken.
Askeonsdag
En annen skikk som også oppstod tidlig i kirkens historie, var at de som hadde gjort seg skyldig i en grov synd som krevde offentlig bot, startet sin botsperiode på onsdagen før første søndag i fasten. Slik oppstod askeonsdag. Synderne kledde seg i botsklær, og ble overstrødd med aske, mens biskopen sa til dem: «Husk, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv. Gjør bot så du kan ha evig liv.» Deretter ble de som gjorde bot drevet ut av kirken, slik Adam og Eva ble drevet ut av paradiset. De ble tatt opp igjen i fellesskapet på skjærtorsdag.
Det har skjedd mye med botspraksisen i kirken siden den gang. Det skyldes ikke bare at det var en svært streng og stigmatiserende praksis, men det er blitt en sterkere forståelse i kirken av at vi alle trenger å gjøre bot hver dag. Ikke minst gjelder det i luthersk sammenheng. Luther selv la stor vekt på den daglige omvendelsen (boten) som en fortsettelse av dåpen.