I ungdomstiden kom hun med i Hinna TenSing, og ble ivrig medlem der i flere år. Det skulle vise seg at tiden i TenSing var med å sette kursen for resten av livet. Etter videregående, ble hun engasjert som «Ett-åring» i KFUK/KFUM og ble sendt til Mo i Rana. Hvor? Hun måtte sjekke kartet! Langt mot nord - midt i landet - her hadde hun jobb som ungdomsarbeider. Dette året fikk også livsvarige følger – hun traff nemlig Joar - som etter hvert ble hennes livsledsager.
Etter tiden i Mo, gikk ferden til Universitetsstudier på Teologisk Fakultet (TF). Joar var allerede ferdig utdannet teolog på Menighetsfakultetet (MF) og hadde jobb i Forskerforbundet. Mens Kjerstin studerte, fikk de to barn, og har siden fått ett til – «bare» gutter.
Familien flyttet inn på Hebekk i Ski i 2005 og bor der fortsatt. Kjerstin har etter hvert blitt godt kjent i Oslo-området etter 8 år som prest i Hauketo-Prinsdal Menighet og i 5 år i Vestby – som jo nå er en del av hennes «prostedømme»: Søndre Follo Prosti, med 3 prester i hver av kommunene Drøbak, Nesodden, Vestby og Ås samt prostipresten.
Hun forklarer at prosten er Biskopens lokale representant og bindeledd til menighetene. Som sine viktigste arbeidsoppgaver nevner hun at prosten skal skaffe vikarer ved sykdom og permisjoner og ved ledighet i stillinger, arrangere fagdager, sørge for at Trosopplærings-opplegget fungerer og jobbe for samarbeid mellom skole og kirke. Hun er glad for at prostejobben ikke bare er en kontorjobb, men «aksjon i felten». Når det oppstår kriser, og det trengs ekstra ressurser, ser hun positivt på å ta jobben som «stand in».
Kjerstin understreker viktigheten av velvillig og positivt samarbeid, for at kirken som organisasjon skal formå å utføre sitt virke. Strukturer og administrasjon er et verktøy for å gjøre samarbeidet mest mulig effektivt og friksjonsfritt. Uansett er det viktig å «opprettholde gnisten» i den lokale menighet. Det er her menneskene bor, som kirken skal tjene.
I Hauketo-Prinsdal Menighet fikk hun mye erfaring med flerkulturelt samarbeid – det aller meste veldig positivt. Kjerstin mener at muslimer og kristne har mye felles tankegods og at samarbeid gjør begge parter mer bevisst på egen tro og trospraksis. Hun nevner at Imamen møtte opp på hennes avskjedsfest med gode ord.
Nå har eldstemann flyttet ut, «så mor har fått litt tid til overs», så da var det fristende å se etter nye utfordringer, deriblant altså proste-jobb. Joar får skryt for at han lager middagen rett som det er – spesielt pannekake.
Joar er en ivrig jogger. Kjerstin løper også, men så vidt jeg forstår, løper han fortere og lengre enn langt, og er krevende å følge helt frem. Men Kjerstin spiller piano, både til husbruk og til allsangen på eldresentret. Det er dessverre vanskelig å kombinere prest/proste-jobben med korsang, men når hun blir pensjonist, vil hun «bli TenSinger igjen» og kanskje ta frem strikketøyet i pausene – men det er lenge til.
I mellomtiden ønsker vi Kjerstin velkommen, og ser frem til å møte henne i felten og kanskje få gi hverandre en god klem.