Preken preken 4. søndag i påsketiden
Jesus var borte. Ja, det var jo den reelle erfaringen vennene til Jesus gjorde seg i påsken for snart 2000 år siden. Jesus var død.
Og ingen av disiplene snakket om de underlige ordene Jesus hadde sagt bare noen dager i forveien. For det var vel ikke til å begripe, at noen som er død, kan komme tilbake?
Vi leser fra evangeliet etter Johannes 16; 16-22
16 Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» 17 Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? 18 Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» 19 Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? 20 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. 21 Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. 22 Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
Slik lyder det hellige evangelium
Hvor mange her har vært med på en fødsel? Kom igjen, opp med en hånd! Ja, se der – noen har jo tydeligvis vært med på det ganske så nylig (dåpsfølget) Men alle har jo i alle fall vært med på sin egen fødsel.. Det er bare ikke så lett å huske.
En fødsel er noe av det mest grensesprengende vi kan være borti. Både det å bli født og det å føde er virkelig ikke uten risiko. Særlig ikke for 2000 år siden. Det å føde var dødsfarlig! Og vi vet jo også at det er noe av det mest smertefulle – å føde. Det er mye å engste seg over, men gang på gang utsetter vi oss selv for det likevel. For den grensesprengende – og til dels overraskende store – gleden og kjærligheten man kjenner ved å stå der med et lite barn i hendene. Jo, det slår alt. Den store gleden setter smertens tid i perspektiv.
I fortellingen vi akkurat hørte, satt Jesus og vennene hans rundt et bord. Det var det siste måltidet før Jesus døde på korset sånn som vi hørte om i påska. Og så sier Jesus disse rare tingene. Hele 7 ganger sier Jesus at «Om en liten stund» «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg». Dere kommer til å bli lei dere, men så skal dere bli glade igjen.
Men Jesus forsøkte ikke bare å forklare dem at han skulle vinne over døden. Det er et slags dobbelt perspektiv i denne fortellingen.
For Jesus snakker også om det som skjer etter påsken – og som vi snart markerer i våre kirker som Kristi himmelfartsdag. Nemlig at Jesus reiste opp til himmelen -bort fra menneskene nok en gang – ute av syne. Men at han også lover at han en dag skal komme igjen.
Dette er vår tid. Dette er kirkens tid. Jesus er borte – og har lovet å komme igjen. Jesus beskriver det som en fødselsprosess. Det vil være uro og smerte.
Og vi skal ta Jesu ord på alvor om at det kan oppleves som at Gud er borte. Også Jesus opplevde Gudsfraværet den siste tiden før han skulle dø. Og sånn kan livet iblant fortone seg for oss også. Gud kan bli borte for oss. Bibelen har et helhetlig menneskesyn – kropp, sjel og ånd henger sammen. Når vi opplever vonde ting som sykdom, traumer, kriser i eget liv, ja, så er ikke troen uberørt av det. Den kan både kjennes sterkere, svakere- eller helt fraværende. Det kan også skje at troen på Gud bare viskes sakte ut. Troen er jo noe levende i oss. Som en relasjon som må holdes ved like.
Men på tross av våre erfaringer av Gudsfravær, og at vi lever i dette vakuumet mellom Jesu himmelfart og Jesu gjenkomst, så er Jesus likevel tydelig på at vi ikke er overlatt til oss selv. I går var agentene oppe i kirketårnet og så hva som stod på kirkeklokka vår. Og hva stod det? «Mer himmel på jord». Kirkas slagord.
Allerede nå er himmelen nær oss. Gud er nær i Den hellige ånd. Det er noe å utforske som agent det! Jeg tror ALDRI vi blir ferdige med det mysteriet. For vi tror at Gud var til stede i dåpen da William og Johannes ble døpt – vi tror han er til stede her mellom oss. Vi kan ikke se det. Vi kan ikke nødvendigvis føle det. Men vi kan tro det.
Troen er vårt HÅP. Vi sang om håpet i den bibelske salmen som Jostein har satt melodi til. Troens håp er mitt anker i livet. Og det som er så fint med et anker, det er at det ikke er JEG som må holde meg fast i det. Nei, det er ankeret sin oppgave å holde meg fast. Troen på at Jesus vant over døden – at Guds kjærlighet utholder og omringer alt – det holder meg fast de dagene livet kjennes vanskelig. Da skal jeg få lov å tro at Gud er også der. Kanskje kjenner jeg det ikke alltid slik. Men jeg skal likevel få lov å håpe og tro det. Og klarer jeg ikke selv, ja, da kan fellesskapet tro det for meg.
Martin Lønnebo, den kjente svenske biskopen som døde denne uken, sa det at: «Sjelen er vårt vindu mot Gud. Det gjelder å ikke trekke for gardinene»
I tempelet på Jesu tid var det et forheng som sperret inngangen til det aller helligste. Gud var ikke tilgjengelig for andre enn en utvalgt prest en gang i året. Da Jesus døde revnet forhenget i tempelet fra øverst til nederst, skriver Matteus. Det var Guds initiativ. Gud er tilgjengelig. Gud ønsker nærvær og fellesskap. Han vil være vårt anker. Så må ikke vi gjemme oss bak våre forheng. Hverken for hverandre, eller for Gud.
For vår tid er en håpstid. En tid for nærvær og fellesskap – med hverandre og med Gud. Derfor ringer kirkeklokkene. De inviterer inn – til dåp, til nattverdens fellesskap. Og kirkespiret peker oppover – Og kan minne oss om Jesu ord: jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.