2023 har gitt utallige gaver - både i og utenfor menigheten vår. Nye liv. Kjærlighet. Håp. Tro. Og masse frivillighet og gode fellesskap. Bare i desember har nærmere 7000 mennesker kommet til kirken. Frivillige og ansatte , samt eksterne ressurser har åpnet det vakre rommet i utallige sammenhenger. Og mennesker har strømmet til. Med sine liv.
Det er mye å takke for. Men det er også mange som har kjent på et alvor det siste året. Og bekymring. Over økonomiske utfordringer. Over klimakrise. Over kriger omkring oss. Over konflikter som eskalerer. Over verdensledere som bidrar til å spisse fronter. Og over en verden som synes å tillate at barn og unge liv ofres på de voksnes altere.
Jeg tenker på Arnulf Øverlands gamle og velkente ord: «Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!» Og jeg rammes selv av ordene. Vi er mange som langt fra tåler inderlig vel. Men som likevel ikke alltid vet hva annet vi kan gjøre enn å sitte trygt i våre hjem og si "det er sørgelig, stakkars dem" ...
Det fulle håpsbildet av palestinske Sliman Mansour, ser ut som dette (hovedbildet måtte dessverre tilpasses en spesiell ramme):
BOKSIRKEL: Jeg har skrevet om det før, men vil igjen fortelle at vi er noen som møttes i desember og som skal møtes igjen 16. januar, for å snakke om boka til Munther Isaac (som er prest i den lutherske kirken i Betlehem): "På den andre siden av muren": Ta gjerne kontakt om du ønsker å være med neste gang.