I skrivende stund (som er nærmere tre uker før dette publiseres/ sendes ut) sitter jeg med disse Jesus-ordene og forbereder prekenen til 30. juli. Altså en god stund før semesterstart. Det er stille på Askertun. Stille på de fleste kontorene. Åpen kirke, turfellesskapet og gudstjenestene går sin gang (i tillegg til vielser og begravelser), men ellers preges menighetslivet av å være i feriemodus ...
Og jeg spør meg selv om det er sant at det å søke (komme til) Jesus nødvendigvis gir hvile (når vi strever og bærer tunge byrder). Jeg spør meg om det er sant gjennom sommerdagene. Og om det blir sant gjennom hverdagene som ligger foran. Gjennom semesteret som venter. Med blant annet et menighetsliv som etter planen igjen skal bli fylt av aktiviteter og fellesskap gjennom hele uken. Hver eneste uke. For unge og gamle. Og glade og triste. Og oss alle.
Jesus sier videre at vi skal ta hans åk på oss, for hans åk er godt, og hans byrde er lett ...
Er det virkelig sånn at det nødvendigvis følger fred og hvile med en kristen tro? Og blir byrdene automatisk lette å bære når bare vi ber (kommer til Jesus)? I hvert fall ikke per automatikk!! Hvis kirken skal være et godt sted å komme til - og være et sted der vi opplever støtte og hjelp til blant annet nettopp å finne hvile - da kan vi ikke la være å snakke sant om at det å ha en tro, og det å høre til i et trosfellesskap, langt fra garanterer hvile og fred og trygghet hele tiden.
Allikevel er jeg glad i disse Jesus-ordene, og jeg henter dem frem igjen og igjen. Som et løfte. Som noe å holde meg fast i. Som noe som gir håp. Som noe som hjelper til å bære det som måtte være til en hver tid.
Når jeg skriver denne hilsenen flere uker før den skal sendes ut, er det fordi jeg skal ut i planlagt sykmelding i forbindelse med en øre-operasjon 31/7. Selv litt bevende. Ikke bare hvilende og trygg. Og jeg ville sannsynligvis formulert meg annerledes hvis jeg skrev denne hilsneen litt nærmere terskelen til semesterstart (heller enn selv å stå på terkselen til sykmelding). Jeg skriver likevel nå - i tro på at Jesus-ordene er like relevante om tre uker som nå. Og ikke bare for meg.
Kanskje er disse ordene faktisk noe av de beste vi kan ta med oss ut i hverdagene som venter på den andre siden av sommeren. Kom til meg, sa Jesus. Kom til oss, kan vi si til hverandre. Kom til paneldebatt. Kom til konserter og korøvelser. Til barne- og ungdomsklubber. Til morgenbønner. Til formiddagstreff og samtalekvelder. Til gudstjenester og kirkekaffer. Til samtaler. Til sorggrupper. Til åpen kirke og turfellesskap. Til konfirmasjon. Til dåp. Til novembermarked. Til andakter (og hva enn det er som måtte finnes/ dukke opp av møteplasser fremover).
Det er mitt håp at menighetsfellesskapene og høstsemesterets aktiviteter kan bidra til å være nettopp "hvileskjær" når vi trenger det som mest. La oss komme til hverandre. Og la oss komme til ham som kalte og kaller. Og som lover oss en hvile, som iblant glimrer med sitt fravær. Fordi ordene ikke har mistet sin kraft. Fordi vi fortstt trenger hvile. Fordi vi trenger å høre til i gode fellesskap. og fordi vi er lovet at det finnes en kjærlighetskraft som fortsetter å skape og lindre og gi liv - tross alt.