Konserten startet med en imponerende virtuos fremføring av Johann Sebastian Bachs mektige Pièce d'Orgue. Brattskar fortsatte med sin egen orgeltranskripsjon av «Sheep May Safely Graze», opprinnelig en sats for sopran og lite ensemble fra en Bach-kantate.
Med sin bakgrunn, tok så Brattskar publikum med på reise i amerikansk orgelmusikk, ukjent terreng for de aller fleste. Og det ble en flott reise! Først ut var «Carillon on a Ukrainian Bell Carol» av Gerald Near, basert på en ukrainsk melodi, som ofte er brukt i filmer og TV-serier. Etter dette verket kom stykket som nok for mange klang mest fremmed og uvant, i hvert fall spilt fra orgelkrakken i en kirke. Men William Bolcoms «What a Friend We Have in Jesus» er definitivt orgelmusikk, med fete akkorder og heftig rytmikk. Med akkorder og glissando i både tangenter og pedaler, burde publikum ha fått sett hvilken utfordring det er å spille et slikt stykke. Etter Bolcoms kraftanstrengelse, loset Brattskar publikum inn i smulere musikalsk farvann og George Shearings «Come, Ye Sinners, Poor and Needy». Den blinde, engelsk-amerikanske jazzmusikeren var kjent for sine utsøkte harmonier og følsomme pianospill, noe som også kommer fram i denne versjonen av hymnen. Marilyn Brattskar avsluttet den amerikanske seksjonen med en forrykende framførelse av Ernesto Lecuonas «Gitanerías». Fyrrig, latinamerikansk musikk, opprinnelig komponert for piano, men Brattskar klarte å overføre både rytmikken og dynamikken til orgelet.
Etter den musikalske turen som startet med Tyskland og Bach, etterfulgt av en rundreise i Amerika, tok Marilyn Brattskar oss med til Frankrike og de store katedralene der. Den franske orgelbyggeren Aristide Cavaillé- Colls symfoniske orgler ga en ny og utvidet klangrikdom til kirkeorglene. Det fremste av disse orglene står i Saint-Sulpice-katedralen i Paris. Og det var her Charles- Marie Widor virket som organist og komponist i mange tiår. Som komponist er han mest kjent for sine ti orgelsymfonier – og den mest kjente av dem alle, er nummer fem. Brattskar avsluttet med å spille første, andre og siste sats fra denne monumentale symfonien. Og for en avslutning det ble! Brattskar utnyttet Oslo domkirkes orgel til fulle, med en klangrikdom og med en tolkning som yder stykket full rett. Den siste satsen, Toccata er et rytmisk massivt fyrverkeri, som en hver orgelyngling ønsker å spille. Brattskar satte med denne satsen et musikalsk punktum for et variert, spennende og krevende program. Ikke mindre imponerende var det at konserten ble gjennomført med 30 grader Celsius på galleriet.
Det var mange som hadde funnet veien til domkirken denne sommerdagen. Heftig applaus tydet på at publikum satt stor pris på Marilyn Brattskars valg av repertoar og hennes glitrende orgelspill.