Verden er lammet
Jeg må innrømme at jeg var for korttenkt til å se for meg at dette skulle skje. At en hel verden skulle lammes og stoppes opp av et usynlig microvirus som ingen enda har klart å få kontroll på. Hvilke bokstaver skal vi snakke i når vi skal prøve å forstå dette? Hva slags format har dette?
Jeg er redd for at vi må erkjenne at det er en del av alt det som har kommet til å gå på skakke i vår verden. Det er ikke alt vi mennesker har kontroll på. Når det alminnelige, enkle livet er i ferd med å bli et liv i en forbruksmentalitet overfor den verden Gud har skapt. Når vi i den grad er i ferd med å ødelegge miljø og natur på utallige, utspekulerte måter, vil ikke da alt til slutt komme i ulage? Vil det ikke komme ut av retning og ut av kontroll det som vi er satt til å ta ansvar for i denne verden?
Vi kan spekulere på hvor dette vanskelige viruset kommer fra. Det skal i alle fall være fjernt fra oss å tenke at dette er noe Gud vil. Kanskje vi i det minste kan si – som også kan sies om så mye annet: Det skyldes seg selv.
Det er befriende å oppdage at dette rammer alle uten forskjell. Statsledere er ikke unntatt. Det krysser landegrenser og politiske skillelinjer. Den svakeste og mest utsatte rammes. Ja, men også en statsminister, en lege, en forretningsmann, - fattige og rike, kvinner og menn, undertrykkere og undertrykte. Her er det likt for kong Salomo og Jørgen hattemaker. Dette kan ramme alle helt uavhengig av rang og posisjon i samfunnet. Det er som det går i oppfyllelse ordet som Paulus skriver: «Her er det ingen forskjell, for alle har syndet …»
Det er heller ikke slik at det er enkeltmenneskers handlinger eller valg som forårsaker at noen blir smittet. Viruset rammer helt uten at det gir noen mening å snakke om at det er selvforskyldt. Selvsagt kan en opptre uforsiktig eller uklokt i forhold til smittevern og hygiene og alle gode regler som finnes. Men samlet sett vil det være vårt felles ansvar at dette skjer. Noen må bære byrden i større grad enn andre. Noen må bøte med livet på grunn av dette. Men det ligger helt utenfor menneskets rekkevidde å diktere hvor det skal ramme.
Hva slags lærepenge er det vi tildeles av dette? – Det snakkes allerede om hva som må bli annerledes i vår verden og i menneskers liv etter denne pandemien. Alt fra det å få øynene opp for verdier som teller mer enn alt det vi vanligvis har fokus på – til det å legge om livsstil og måten å forvalte livet og naturen på. Slik sett er det et slags varsel til oss som mennesker. Nå må vi vel snart forstå at vi kan ikke fortsette å leve og forbruke og misbruke som vi har gjort i disse 75 årene etter den siste store krigen i verden?
Det er rart å tenke på hva det er som for tiden skaper nyhetsbildet. Det handler mindre om krig og urettferdighet og maktmisbruk enn det gjør til vanlig. Men det handler mer om enkeltmenneskers skjebner, om mennesker som blir syke. Om hvordan mennesker blir redde og blir isolerte. Om hvordan mennesker går en mer usikker økonomisk fremtid i møte, enten det gjelder den personlige situasjonen eller det gjelder nasjonalt og internasjonalt. Hvordan blir verden etter dette?
Jeg vil gjerne bidra med ydmykhet framfor slike store problemstillinger. Men jeg syns det er fornuftig at vi tenker gjennom dem. Hva gjør det med oss å oppleve dette? Hvor ønsker vi å være når alt dette er over? Kan vi fortsette som før?
For meg går det også inn i spørsmålet om hvem mennesket er og hvilket ansvar vi er tildelt for eget og andres liv. VI trenes naturlig nok opp til å tenke på hverandre, til å handle for menneskets beste og menneskets framtid. Vi trenes i skjebnefellesskap med dem som lider og dem som kjemper for å finne veien videre. Vi trenes opp i å være der vi hører hjemme. Framfor alt ser vi så tydelig hvordan alt henger sammen med alt.
I en verden som er lammet og stoppet opp av et usynlig microvirus trenger vi mer enn noen gang hverandre. Vi må i dette også søke nye veier for at denne lammelsen skal opphøre og føre oss inn på et bedre spor som samfunn og som enkeltmennesker. I den store sammenheng bringer det for meg inn det store perspektivet om at all denne lammelsen og uvissheten blir ikke borte før det store skjer at Gud nyskaper verden ved at han gjør alle ting nye. «Ja, jorden skal forvandles, dens natt går alt mot gry! Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!»
Inntil den dagen kommer, må vi kanskje trene oss på det som Jesus snakket om: Snu om. Eller hans egne ord: «Omvend dere!» Framfor alt skal vi også være med på å be for alle som rammes av dette, be for alle som er der for å hjelpe, be for dem med lederansvar på de mange områdene dette rammer. Og vente på hjelp fra Herren! I alle fall kan ikke kirkens eneste bidrag i denne tiden være å bli mer digital!
Dag Håland
Vardåsen kirke påsketid 2020