Og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»
Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud. Luk 24,46-53
Du har kanskje ikke fått se dine nærmeste på flere måneder. Mange har vært svært isolerte. Kirken har vært stengt. Det har vært mye fravær. Mye savn. Det er vanskelig å holde ut. Det kommer en dag da vi kan sees igjen, har vi sagt til oss selv. En dag for nærvær og fellesskap. Det skal virkelig bli godt!
Jesus trøster sine venner i dagens tekst. Han sier at det kommer en dag etter dette, en dag da talsmannen skal komme. Den hellige ånd. Fravær skal bli til nærvær. Om litt. Forstod Jesu venner hva han siktet til? Jeg vet ikke, men kanskje ble en gnist tent i hjertene deres. Et håp som gjorde fraværet lettere å bære.
Vi trenger noe å se fram til. Vi trenger håp. Håp som kan hjelpe oss når vi kjenner på fravær, når avskjeden overvelder. Slik erfaring kan vi alle fortelle om. Selv Jesus roper, der han henger på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Ifølge Markus og Matteus, var dette det siste han følte før han selv døde. Men Jesus var ikke forlatt, selv om han følte dette like intenst som du gjør i dine mørkeste stunder. Du er ikke forlatt! Det er hele poenget med Kristi himmelfartsdag. Jesus er nær, selv om han blir tatt opp til himmelen, til Gud – for Gud er alle steder - også i savnet og lidelsen.
Dette er en viktig læresetning i vår kristne tro. Når vi reiser oss og bekjenner troen, bekjenner vi at Jesus på denne merkedagen; for opp til himmelen. Samtidig bekjenner vi at han alle dager siden den gang: sitter ved Guds den Allmektige Faders høyre hånd. Derfor er denne dagen ikke først og fremst en minnedag, men en takkens dag. Ringen er sluttet. Jesu oppdrag er fullført. Nå kommer den nye tid: Åndens tid, kirkens tid. Tiden for oss, hans vitner i verden. Hele Det Nye Testamentet er skrevet i dette perspektivet.
Ingen vet hvor himmelen er. Men du skal få tro at den begynner her og nå i ventetiden. Du skal få øve deg i å tro at Jesus er fri til å være der du er. Ikke som et minne fra fortiden. Ikke som en ønskedrøm i vonde dager. Men levende og virkekraftig, med kraft fra det høye, tross alt. Paulus forklarer dette godt i Ef 1,10: "Han som steg ned, han er den samme som steg opp, høyt over alle himler, for å fylle alt".
Jesus viser oss til de hellige skrifter. Han sier at det er skjedd det som profetene så i det fjerne. Og han gir sin misjon videre. Han gir oss et oppdrag. Et mål å leve for. Dere skal begynne i Jerusalem, sier han. Og fortsette ut i alle folkeslag. Oppgaven er å være Jesu vitner: Slike som har sett hvordan han bøyer seg og reiser opp alle små og sårbare. Slike som kjenner Jesus og husker sitt kall.
Så når han blir usynlig for dem betyr ikke dette at kraften fra ham er borte. Jesus sier ikke farvel! I en setning samler og bestemmer han veien mot neste stoppested, Pinse: Jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.
Dere skal bli i byen! Stillheten etter at Gud har talt. Tausheten etter Guds tegn. De trenger den. Du trenger den også. Det er ikke lett å finne stillhet i vår tid. Enda vanskeligere å finne nye krefter. Det er så mye lyd. Så mange ord. Så mye effektiv og aktiv utnyttelse av tiden at du ikke får ro til å minnes noe som helst, og kjenne i dypet hva som virkelig betyr mest for deg. Du tappes for krefter. Om vi skal vokse som menighet her på Åssiden må vi lære oss å bli stille.
Kanskje kan det at kirken har vært stengt så lenge nå lære oss dette på en ny måte? For du er ikke kalt til å være virksom og aktiv hele tiden. Corona eller ikke, du vil bli tatt til side noen ganger. Sykdom og vanskeligheter rammer alle før eller siden, også deg, isolerer deg. Men også i den stillheten virker Gud. Når andre stemmer stilner kan ditt urolige indre finne fred og forsoning i troen på at Jesus er både din venn og din Herre. I stillheten kan Jesu fravær bli til nærvær, tross alt. Så du ser klarere vår felles misjon også. Vårt ansvar som fellesskap. Ikke bare dette intenst personlige som kan bli slik en tung byrde å bære. Å bli i byen, kan være helt nødvendig. Det kan være den hvilen som må til akkurat nå.
Jorden trenger ingen motløs flokk av tvilere, heller ikke en hissig flokk av overivrige aktivister som forveksler sine privilegier og grunne overbevisning med Guds kraft. Akkurat nå trenger hele jorden mennesker som venter i stillhet og bønn, og som lærer ydmykhet i den tiden vi er i nå, søker i dybden, venter på Den Hellige Ånd. For vinden blåser dit den vil. Guds Hellige Ånd er ikke i noens lommer, ikke i kirkens heller.
Kjære Åssiden menighet, dere er en flokk vanlige mennesker av alle slag - som med rette inn mot denne sommeren fremdeles er bekymret for mangt og mye. Som deres prest vil jeg minne om dette: Jesus Kristus kaller dere til å vente i byen i tro og håp. Snart er det pinse og sommeren kommer!
Fra en salme av Lisbeth Smedegaard Andersen:
Når epletreets hvite gren
strør blomster på min trappesten,
og luften har det lyse skjær
av nyutsprungne bjørketrær,
da synger mai igjen til meg:
En sommer er på vei.
Med vennlig hilsen,
Dag Kaspersen
Sokneprest