Kirken i Fredrikstad satser på ungdom og studenter. Fra 1. mars er Ørjan Kalmar Frøvik ansatt som asfaltdiakon og Ellen Langlete som studentprest.
Ørjan som er bosatt i Moss med kone og tre barn, er fra Stavanger og utdannet diakon i 2010 fra Menighetsfakultet i Oslo.
Siden den gang har Ørjan blant annet jobbet i Kirkens bymisjons sykkelverksted Paa Hjul, som tilbyr arbeidstrening til mennesker med rusutfordringer, menighetsdiakoni, og Kirkens bymisjon i Moss, hvor arbeidsoppgavene har bestått i å skape positive møteplasser for ungdom.
– Hvorfor søkte du deg hit?
– Jeg likte veldig godt utlysningsteksten. Det var mye fokus på ungdom. Samtidig vekket den
gründeren i meg. Det å få jobbe med et nyoppstartet og kreativt prosjekt, bli utfordret på å
ikke søke det trygge, men bli «tvunget» til å se etter hva en kan skape og bidra med.
– Hva ønsker kirken å bruke deg til?
– Kirken ønsker at vi skal skape noe som er bra for ungdommen, blant annet gode
møteplasser. En av samarbeidspartnerne er Dialogforum. Det betyr fokus på integrering og
det er en tematikk som er viktig.
Som diakon er håp noe Ørjan ønsker å formidle.
– Til syvende og sist er mennesket på jakt etter meningen med livet. Dette ønsker jeg å
snakke med ungdom om. Jeg sitter ikke med ferdige svar, men ønsker å skape en dialog,
spille hverandre gode og finne mening i det som synes håpløst.
Ellen Langletes nye stilling har fått navnet student- og byprest. Fortsatt er stillingen nokså åpen, men oppdraget er klart. Hun skal være prest på bortebane. Møte studenter og andre unge mennesker mellom 18 og – 30 år.
– Hvem er du?
– Jeg er mor til fire barn, utdannet teolog og ordinert som prest i 2010. I tillegg har jeg en mastergrad i klinisk sjelesorg og arbeidet åtte år som sykehusprest. De siste fire årene har jeg vært gruppepsykoterapeut ved distriktspsykiatrisk senter (DPS) her i Fredrikstad.
– Men aldri menighetsprest?
– Nei. Det nærmeste jeg kommer er et halvt i år i Domkirken som ungdomsdiakon.
– Si noe om stillingen din?
– Jeg skal jobbe inn mot studentene og de som trenger meg. Være en samtalepartner, være der folk er og lytte til dem. Holde håpet oppe.
Samtidig som Ellens prestetjeneste skal være livssynsåpen og for alle, er det også naturlig for henne å peke på kirken.
– Det er en styrke i denne tjenesten. Jeg ønsker et nært samarbeid med kirkens prester hvor det er kort vei mellom høyskole og kirke.
Ellen understreker likevel bortebanemetaforen som en viktig beskrivelse av sin tjeneste.
– Vi kan rope ut og invitere inn. Men om folk ikke kommer, må vi gå dit dem er.
Tekst: Emil Skartveit
Foto: Tore Erik Mohn