I romjula markerte vi ettårsdagen for leirskredet i Gjerdrum kommune, hvor kirken var en viktig aktør. I løpet av året 2021 var det mange kirkestaber i landet som var involvert i ulike kritiske og alvorlige hendelser. Det skal heller ikke så mye fantasi til for å forutse at det i løpet av 2022 vil komme krevende utfordringer til andre kirkestaber. Her er noen erfaringer og råd fra kirken i Gjerdrum.
Ære være alle lokale kirkelige medarbeidere som er en integrert del av et lokalmiljø. Det å være kjent og kjenne til folk og forhold, er selve grunnbjelken i en god lokal kirkelig beredskap. Kjennskap til og kunnskap om hverandre skaper trygghet og tillit. Når det virkelig gjelder, ringer du en du kjenner og stoler på. Relasjonsbygging gjøres alle dager i året. Det du investerer i kontakter og møtepunkter, gir deg et uvurderlig grunnlag når krisen rammer. Alle lokale kirkemedarbeidere – ta med matpakka og gå på besøk. Bygg relasjoner til skoler, kommunen, offentlige etater og frivillige organisasjoner.
I de fleste av landets kommuner er det et utmerket samarbeid mellom offentlige etater og kirken. Andre steder har et uforløst potensial. Kirken må i møte med det offentlige, minne seg selv om at den ikke lenger er hva den var. For hva er egentlig Den norske kirke etter skilsmissen med staten – en offentlig etat eller en frivillig organisasjon? Når andre ikke helt vet hva kirken er, kan den lett falle ut av synsfeltet, glemmes eller ignoreres. Usikkerhet og skepsis bør avklares gjennom et formalisert samarbeid. Gode avtaler er viktig der samarbeidet halter, men også der relasjonene er gode. Selv om alt fungerer godt nå, vet vi at det kan komme tyngre dager. Proster og kirkeverger – inngå et formelt beredskapssamarbeid med kommunene (Veiledning og mal finnes på Den norske kirkes nettsider).
Kirken forvalter rom, ord og handlinger som kan favne krisen. Dette gjør kirken ut ifra en tradisjon om at det ofte er til kirkebygningen folk søker når livet er tungt, og fordi en krise alltid inneholder en eksistensiell dimensjon. Det å ha kjent på livets sårbarhet og skjørhet, gjør noe med oss. En krise kan løfte frem tanker om skyld og skam, takknemlighet, døden og livets store mening. Kirken forvalter et språk og har en religiøs kompetanse på å møte disse behovene hos mennesker, og er en verdifull medspiller opp mot hele det religiøse feltet i vårt samfunn. Kirken er mer enn villig til å formidle kontakt og søke hjelp hos andre livssyn og religioner, der det er behov for det. Tanken om at kirken har et religiøst monopol i vårt samfunn, er utgått på dato. I et samfunn som i sterk grad preges av å være pluralistisk og mangfoldig, bør religiøs kompetanse være en etterspurt vare. Prester, diakoner, kateketer og menighetspedagoger – oppsøk og bli kjent med det religiøse mangfoldet der du bor og hold deg faglig oppdatert.
Kirkens ansatte har mengdetrening i å forholde seg operativt og praktisk til sorg og fortvilelse. I en kirke som har høyere gravferdsprosent enn medlemsprosent, må det være noe som gjøres riktig. Hver uke gjennom hele året står kirkens ansatte i vanskelige gravferder og samtaler. Kirken vet også noe om at sorgen ikke er over når blålysa skrus av og media drar hjem. Kirken har kompetanse, utholdenhet og trening i å følge mennesker i sorgens landskap. Kirkelige medarbeidere – stol på at den daglige erfaringen du har tilegnet deg også bærer i en krise.
For mye av det gode, er nødvendigvis ikke alltid bedre. Det er ikke mengden ressurser som er det avgjørende i en krise, men nok og kvalifiserte ressurser. Kirken står i fare for å begynne å agere på egenhånd og lage tilbud, fordi man tror det er et behov eller forventes. Kirken må alltid innordne seg og være en ryddig medspiller opp mot det øvrige hjelpeapparatet. Det avgjørende spørsmålet er: Hvem eier krisen? I akuttfasen er det politiet, og etter en tid går ansvaret ofte over til kommunen. Kirken eier begravelsen, sørgegudstjenesten og den åpne kirken, men spiller alltid på lag og informerer kriseeier. Kirken er da også avhengig av at dette fungerer den motsatte veien. Kommuner og offentlige etater – spill kirken god, kompleter hverandres kompetanse, og husk at hjelpen ofte er nærmere enn du tror.
Kirkens organisering med to arbeidsgiverlinjer kan forvanske kirkens kommandolinjer og handlekraft. En prost eller kirkeverge har alene ikke tilgang til alle de ressursene kirken rår over, men må samarbeide og eventuelt forhandle om bruk av personell, lokaler og ressurser. Hvem har det egentlige ansvaret i kirken, og hvem tar en helthetsvurdering av situasjonen? Er det prosten, kirkevergen, den lokale soknepresten, biskopen eller presten i redningsledelsen? Kirkemøte og kirkeråd – løs den gordiske knuten omkring arbeidsgiveransvaret og revider det kirkelige beredskapsplanverket.
Kirkelig deltakelse og involvering ved livets store og små katastrofer, er dypest sett en virkeliggjøring av kirkens oppdrag i verden. God kriseberedskap og godt utført håndverk, er diakoni på sitt beste.
Jakob Furuseth, sokneprest i Gjerdrum
Åshild Stordrange Storheim, diakon i Gjerdrum
Dagrun Agnete Ødegaard, kirkeverge i Gjerdrum
Torbjørn Olsen, lufthavnprest Oslo lufthavn