Siste søndag i kirkeåret har to navn. Den har i vår kirke vært kalt «domssøndag» fordi tekstene handler om at Kristus skal dømme levende og døde. I nyere tid har man lagt mer vekt på at Kristus skal komme igjen, og at hans makt står over all den som finnes på jorden. Derfor kalles også denne søndagen «Kristi kongedag».
Kristi kongedag er en ganske ny merkedag i kirkehistorien. I den katolske kirken ble den innført i 1920-årene. Da hadde mange av de europeiske kongedømmene forsvunnet i kjølvannet av 1. verdenskrig, og en ny og ekstrem politikk var på fremmarsj flere steder både i øst og vest. Kirken mente derfor det var på sin plass å minne om at Kristi kongemakt er universell. Det latinske navnet på dagen er «Sollemnitas Domini nostri Iesu Christi universorum regis» – «høy festdag for vår Herre Jesus Kristus, verdensaltets konge».
Den gregorianske sangen er kirkens eldste nedskrevne musikk. I håndskrifter fra 900-tallet finner vi melodiene i det gregorianske kjernerepertoaret med våre aller eldste notetegn, neumer, notert ned etter enda eldre, muntlig overleverte tradisjoner. Siden Kristi kongedag er en ung festdag, er det ikke så mange originale melodier til den. I moderne messebøker er det bare denne søndagens Communio «Amen dico vobis», sunget under nattverden, som er riktig gammel, mens alt annet er fra nyere tid. For denne anledningen har derfor Consortium Vocale satt sammen et utvalg sanger fra andre søndager i kirkeåret som betoner Kristi kongemakt og nåden – begge viktige temaer under gudstjenesten. F.eks. er Introitus hentet fra Kristi forklarelsesdag, en annen av festdagene med kongetema. Ordinarieleddene Kyrie, Gloria, Sanctus og Agnus Dei er hentet fra messen som kalles «Lux et origo», også den først skrevet ned på 900-tallet.