I Oslo domkirke forsøker vi å gi rom for livet slik livet er. Og vi forsøker å la livet møte kirkeåret slik at tekster og tradisjoner, liturgier og kirkemusikk, kan gi mening til våre liv, ro i vår uro, og kraft til våre prosesser. Våre livs utfordringer.
Bibelen forteller at Gud ble menneske. Og at det er det julen handler om. Gud ble menneske: Det er dette som er solsnu på «kristensk».
Rundt 24. desember er vinteren på det mørkeste i vårt land. Det passer bra. For fra denne tiden skal lyset stige frem. Slik som Jesus. Jesus skal bli tydeligere mens lyset gradvis blir sterkere. Mens våren blir tydeligere. Slik livet blir tydeligere.
Slik lyset sees best i mørket, slik sees Gud best når alt er svart.
Eller; er det slik? Er det virkelig slik?
Mange sier det er vanskelig å tro hvis livet blir for mørkt. Noen sier de mister troen når de mister andre ting. Men så er det de som forteller noe annet. De som deler det nye de kan se når de ser retrospektivt. Altså bakover. De beskriver at de fant noe der i mørket. Noe de bygget videre på. Noe som ble basis for videre liv. Noe de ikke en gang kunne håpe på at skulle kunne finnes.
Søren Kierkegaard kaller det for håp. Og han sier at håper stiger ut av dødens prøvelse. Og at det er det som gjør det til et virkelig håp. Et prøvet håp. Et håp som kan holde tak i oss når mørkere dager kommer. Kommer til oss. Kommer til våre barn.
Julen i domkirken følger kirkeårets syklus.
Kirkeårets tema og toner, stemninger og svingninger. Det sarte og vare og gryende håpet, hører julemorgen til. Det tradisjonsrike, mettede, litt overveldende kan du finne mange ganger: Sølvguttene julaften for eksempel. Eller guttekoret samme dag. Eller også første juledag med trompeter, stort kor, mange prester, orgelbrus og preken ved vår nye biskop Kari. Også forfølgelsene har sin tid i jula. Jesus var jo en flyktning allerede fra 0 år. Derfor har julen også sin martyriedag. Sin røde dag. Dagen da lidelsen kommer inn som en del av lidenskapen, og presten kan ta den røde stolaen på. Dette er annen juledag. Stefanusdagen. Dagen som har fått navn etter den første kristne martyr, og minner oss om at barnet i krybben – det utsatte barnet – trenger beskyttelse. Modig beskyttelse. Mennesker som er villige til å verne. Til å varsle. Til å stå opp for det som er sårbart i verden.
Innimellom er det stille dager i domkirken. Både onsdag, torsdag og fredag i romjulen har vi åpen kirke og ettermiddagsgudstjeneste ved sølvalteret. Ettermiddagsgudstjenestene er korte. De varer omtrent 15 minutter. Men det er litt som om tiden opphører. Som om kun nærværet er viktig. Bønnelappen du skrev. Lyset som ble tent. Velsignelsen som ble sagt. Alt sammen er et stoppested i romjulen. Et sted uten kjøp og salg. Et sted uten stress. Et sted du kan være deg selv. Og kjenne at du er del av noe større. Noe som bærer. Noe som knyttes til Gud.
Siste dag i året feires to gudstjenester på èn dag
Når den siste dagen i året faller på en søndag, sklir romjulssøndag og nyttårsaften over i hverandre. Det blir høymesse kl. 11.00. Og det blir midnattsmesse kl. 23.00. Begge gudstjenestene denne dagen dveler ved fred. Dveler ved avskjed og nye begynnelser. Høymessen med preken, nattverd, sangere fra Oslo domkor og Kåre Nordstoga på orgel. Midnattsmessen blir spektakulær. Ved overgangen til det nye året, samles Oslo Domkor sammen med Barokkanerne. Marc-Antoine Charpentiers Messe de minuit fremføres. Og vi er inne i det ekstraordinære igjen. Det nærmest uvirkelige. Det som løfter oss ut av bekymringer og inn i noe litt drømmeaktige. Inn i det stoffet som kjærlighet er laget av. Forelskelse. Tro på nye dager. Håp. Uvirkelighet og virkelighet på èn gang.
Fødsel av et nytt år
Slik fødsel skaper ny aktivitet, ny emosjonalitet, nye navn, nye konstelasjoner, slik følger Jesu navnedag Jesu fødselsdag. Antall dager etter fødsel følger jødisk skikk. Og hos oss faller selve nyttårsdagen på Jesu navnedag.
Navnet Jesus betyr Gud frelser. Og nettopp dette, nettopp dette at vår Gud er en Gud som frelser, er kanskje også den fineste nyttårshilsenen vi kan få.
Draumkvedet i høymessen
Også i norsk tradisjon, har evangeliet fått sin stedegne og folkelige fortolkning. Draumkvedet er Norges mest kjente middelalderballade. Den er et visjonsdikt som gjengir en rekke syner en mann ved navn Olav Åsteson har opplevd under dyp søvn fra julaften til trettende dag jul. Det vil si fra 24. desember til 6. januar. I drømme har Olav opplevd en innsikt i menneskenes skjebne. Dom utløser et klimaks, et vendepunkt og en løsning. Olav ser et mønster i eksistensen. Så vel i det dennesidige som i det hinsidige.
Trettende dag jul er også Hellige tre kongers dag – den gamle åpenbaringsdagen. Derfor rir Olav til kirke. Det hellige kjenner han at han må nærme seg langsomt. Ærbødig. Drøm møter tro. Menneskeliv møter dogme. Tretthet møter en slags trøst. Og Olav Åsteson rommes.
Og kanskje kan vi leve oss inn i Draumkvedet? Kanskje kan vi kjenne oss igjen i den lange reisen mot helligstedet. Kjenne oss igjen i slitet med å få hele livet med. Drømmene. Visjonene. Skammen. Kampen. Tvilen. Nederlagene. Og kanskje kan vi kjenne oss igjen i å bli rommet. Møtt. Forsonet.
Finne oss selv igjen i fellesskapet. Sammen med de andre menneskene. Sammen ved alteret. Sammen foran Guds nådige åsyn.
For hva annet er jul, enn å få komme hjem slik et barn kommer hjem til en kjærlig mor eller far? Hva annet er jul, enn å erfare at lengselen også er kjøtt og blod, og at det finnes et svar og et møte. En måte å leve i lyset på.
Tekst: Elisabeth Thorsen
Detaljer om gudstjeneste oppdateres også i vår kalender på facebook. Følge lenkene under: