Uken fra Palmesøndag til Påskeaften kalles hos oss for Den stille uke. Lenger sør i Europa kalles denne Den store uken (gresk: megalos) eller Den hellige uken (italiensk og spansk: santa, engelsk: holy).
De ulike ordene gir forskjellige inngangsporter for å nærme seg påskens mysterium.
I den stille uke mister vi ordene. Tausheten råder.
Stillheten er stor og hellig.
Stor fordi den sprenger alle grenser.
Hellig fordi den er en dimensjon som er adskilt fra alt annet.
Markeringen av Jesu lidelse og død hører med til de aller eldste delene av kirkeåret.
Skjærtorsdag viser veien mot påskedramaet. Jesu avskjed med disiplene er intim. Den skjer på to måter, ved at han vasker deres føtter og spiser påskelammet sammen med dem. Han sier til disiplene: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide» (Luk 22, 15). Lengsel og lidelse forenes med et grensesprengende håp i nattverdens hellige handling. Skjærtorsdags gudstjeneste avsluttes med at lys og blomster fjernes fra alterbordet.
Langfredag er korsets dag: «Det er fullbrakt!» Helt til for få år siden var Langfredag en stille dag også i samfunnet som helhet. Betegnelsen stille uke, kommer av at kirkeklokkene enten tiet helt i denne tiden, eller at kolven (pendelen inni klokka) ble pakket inn i tøy, slik at klokkeklangen ble svært dempet. Gjennom Påskeaften og nattetimene våker de troende i bønn over hele jorden.
Dette er Triduum (latin: tre dager), dreiepunktet for den kristne tro.
Disse tre unike dagene danner en sammenheng uten slutt. De venter på noe mer.
I påskenattens stillhet skjer oppstandelsen. Naturen skjelver. Den oppstandne Kristus sprenger dødens lenker som det levende håp (1. Pet 1,3).
Utdrag av tekst fra Kirken.no
Følg lenken under til hele teksten.