Dagen i dag handler om å feire det vanlige arbeidsfolk har vunnet opp igjennom årene. Feire at vi har skapt et samfunn der vi tar vare på hverandre. Der vi behandler hverandre med respekt og menneskeverd, slik vi ønsker de skal behandle oss. Et samfunn der jeg er min brors vokter.
Kampen for et varmere samfunn, der vi inkluderer alle, der vi har en lønn man kan leve av, tak over hodet, der vi er likeverdige og likestilte borgere - Dèt, det er en kamp som aldri er vunnet. Og det er bra. Det er viktig at vi aldri sier oss fornøyde med det vi har oppnådd men stadig kjemper for å ta oss fremover, i fellesskap!
Så, dere: vi er privilegerte nok til å få vokse opp i et av de beste landene i verden. Norge er – faktisk - et av verdens beste land. Oslo er, den raskest voksende byen i Europa – og spør du meg: den beste byen i verden.
Vi har et demokratisk samfunn der alle har rett til å uttrykke seg fritt og velge å leve sine liv som de selv vil. Et samfunn som vi håper skal sikre lik behandling av alle individer uavhengig av etnisk eller økonomisk bakgrunn. Det er lett å ta vårt system for gitt. Å anta at dette er den naturlige tilstanden for menneskeheten. Men – slik er det dessverre ikke. Vi er blant unntakene.
Jeg har lyst til å fortelle en historie. En erfaring jeg lever med hver eneste dag. Den 22. juli 2011 var jeg, som jeg var hver sommer da jeg var yngre, på sommerleir på Utøya.
Fredag 22.juli. For et vær. Jeg kommer ikke til å ha på meg shorts, så jeg gidder heller ikke å barbere legga.
Timene går. Så tikker det inn på mobilen: Det har vært en eksplosjon i Oslo. Sikkert en gasslekkasje tenkte vi. Etter et par timer hørte vi det vi trodde var kinaputter. Da gikk vi ned for å si at dette ikke var morsomt akkurat nå. Da så jeg vennene mine komme løpende. Løpende med frykt i øya. Løpende for livet. Da skjønte jeg at dette ikke var kinaputter.
Jeg løp. Løp så fort jeg kunne. Jeg kom meg ned til stranda. Inne på øya hørte vi skudd. Skuddene nærmet seg. Var det en person, eller flere? Skuddene nærmet seg. Men jeg har aldri svømt lenger enn 10 meter i strekk før. Skuddene nærmer seg: jeg må bestemme hvordan jeg vil dø: Drukne eller blir skutt? Har ingen erfaringer fra tidligere, men jeg velger å drukne.
I mange uker i strekk etter 22. juli satt jeg i denne salen. Noen ganger i flere timer. Andre ganger en halvtime mellom to oppdrag. Noen ganger lei meg. Såra. Andre ganger sint og utålmodig. Men alltid: med refleksjoner.
Jeg innså: Vi mennesker er sterkere enn vi tror. For: den 22. juli svømte jeg 400 meter før jeg ble reddet av en båt. Jeg overlevde den dagen.
Men: Flere av mine nærmeste venner døde. Følelsene av å løpe fra skudd, mens kroppene falt bak meg. Det er en ting. Men å vite: noen av de kroppene: var mine venner. Venner jeg alltid vil savne. Gode, håpefulle, unge mennesker som hadde hele livet foran seg, mistet selve livet.
Hva har Arbeidernes internasjonale dag å gjøre med den verste terroren som har skjedd på norsk jord i moderne tid?
Etter denne dagen «samlet» Norge seg, sies det. Og jeg bruker anførselstegn. Fordi: Hva betyr det? Når Maria Mena synger «mitt lille land»? Hva betyr det, når Karpe rapper «Jeg er en påfugl». Hva betyr det når over 200 000 mennesker samles til rosetog?
Hva betyr det når Siv Jensen sier «Vi er alle AUFere i dag». Hva betyr det når hele verdenssamfunnet sender meg i facebook-innboksen: «We are with Norway today?» Hva betyr det når folk vil klemme, kysse og tilnærmet klappe på deg? Det er ikke sympati jeg trenger. Det er ikke sympati VI trenger. Når vi sier «Aldri mer 22/7» må det betyr noe. Den betegnelsen må ha innhold.
Kjære dere, på arbeidernes internasjonale dag må vi få stadfeste: vi bor i verdens beste demokrati. Et demokrati som har sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk etter de harde 30-årene og de enda hardere krigsårene og frem til i dag.
Vet dere hva demokrati er? Et samfunn som styrer seg selv. Dagen i dag er en påminnelse om at det er vi som styrer samfunnet. Stemmeseddelen, ikke pengeseddelen. Stemmen, ikke eliten. Det store VI, ikke de som skiller mellom oss og dem.
Det er opp til oss å definere dette samfunnet. Som borgere i et demokrati er det vi som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet kan vi velge hva slags samfunn vi skal ha.
Gjennom våre handlinger kan vi velge mellom frykt og håp. Deres handlinger kan velge mellom fiendtlighet og raushet. Du kan velge usikkerhet og tillit.
Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.
Kjære dere,
vi møtte terroren med kjærlighet. Vi møtte frykten med samhold. Vi skal møte generalisering med kloke hoder, stigmatisering med konfrontasjon. Kunnskap er makt.
Og dere – ingen bevegelse har jobbet for kunnskapen – denne folkeopplysningen – som det arbeiderbevegelsen har gjort. Vi må aldri glemme historien.
Nordahl Grieg har skrevet: at det er de beste som dør. Slik kan det føles for oss som står igjen. Men vi som står igjen, vi er ikke hvem som helst. Vi som står igjen er 22. juli generasjonen.
Noen tror det bare er de som overlevde Utøya 22/7. Andre tror det bare var alle AUFerne som fikk den omtalen. Nei. Det er alle oss.
Det er alle oss som ønsker å forandre noe. Det er alle oss som er her i dag i fellesskap og engasjerer oss. Det er alle oss som vet at det å ignorere det onde, er å utsette det vonde.
Det er alle oss som vet at likegyldighet har en dyr prislapp. Det er alle oss som vet at verden trenger det. Det er alle oss som VET at det nytter. Arbeidernes dag er en påminnelse om akkurat det.
Med frihet, likhet og brorskap som verdier og demokrati og frihet som redskap -kjemper vi for vi et fellesskap som flest mulig kan føle seg en fullverdig del av, uavhengig av deres økonomi, etnisitet, legning eller tro.
Dere. Vi er 22. juli generasjonen. Og det er VI som bygger landet igjen.