Refleksjoner fra arbeidet som prest i Oslo domkirke etter 22. juli 2011
Av Elisabeth Thorsen, prest i Oslo domkirke
En by i kaos
Ingen spørsmål var for store i dagene etter terroranslaget mot regjeringsbygget og Utøya i 2011. 77 mennesker var drept. Antall skadede hadde vi ikke helt oversikt over. Antall pårørende er vel også vanskelig å fastslå siden relasjoner jo vever seg så intrikat på kryss og tvers i livene våre. Denne sommeren var det unntakstilstand i Oslo sentrum. Full beredskap. Det samme var det vel inni oss som jobbet i Oslo domkirke. Vi var rammet av noe vi ikke forsto rekkevidden av, og vi skulle være kirke for byen og landet.
Da vi kom til 1. September 2011, ble det anslått å ha vært 1 million mennesker innom Oslo domkirke. Folk kom for å være der. De kom for å tenne lys. De kom for å se andre mennesker. Noen ville snakke med en prest. Noen ville skrive en bønnelapp. Mange ville legge ned en rose. Da vi kom til jul, var 3 og ½ tonn visne roser fjernet fra plassen foran kirken.
Hvorfor kom de? Hva opplevde de? Tenkte de at denne plassen var hellig? Fant de et helligrom? Slike spørsmål kan jeg egentlig ikke svare på. Jeg var for involvert. Jeg er for involvert. Jeg er en av dem som kom. Jeg er en av dem som kommer. Og jeg er prest ved denne kirken. Jeg vil reflektere rundt disse spørsmålene jeg har innledet med på bakgrunn av det jeg vet, og på bakgrunn av det jeg opplevde.
Fra stengt til åpen kirke
Fra 2007 var domkirken stengt i tre år for oppussing. Da vi gjenåpnet i 2010, hadde vi hatt en prosess på nærmere tre år som handlet om hvordan vi ville domkirken skulle være når den åpnet. Vi forsto at rehabiliterte rom ga god anledning til rehabilitert visjon og teologi.
Noe vi var helt sikre på, var at vi ville ha åpen kirke. Vi ville ha det hver dag og vi ville forsøke å ha nattåpen kirke. Før vi stengte, hadde nattåpen kirke betydd at vi hadde åpent fredag kveld og lørdag kveld til litt over midnatt. Noe av visjonen for gjenåpningen var at den skulle være nattåpen på ordentlig, det vil si at den skulle være åpen en hel natt en gang i uken i hvert fall. Vi startet samtaler med Kirkens bymisjon. Sammen laget vi et prosjekt der de kom med midler til en halv stilling sammen med masse kompetanse på frivillighet. Ved gjenåpningen i april 2010, var det klart: Vi kunne lansere nattåpen kirke hver fredag. Den åpnet kl. 16, og stengte igjen lørdag morgen kl. 06.
Da vi skulle finne en overskrift på det teologiske innholdet i hva åpen kirke er, fant vi frem den siste rapporten etter bispevisitas. Den avsluttet med et sitat fra profeten Jesaia, kapittel 57:
Så sier han som er høy og opphøyd,
han som troner evig,
Den hellige er hans navn:
I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Vi ville bruke biskop Stålsetts hilsen som et grunnlag for vår visjon. Vi ønsket en kirke som kunne være «Guds bolig» på denne måten. En kirke som kunne romme og være både (i) det knuste og nedbøyde, og (i) det høye og opphøyde. En slik visjon gav store utfordringer til både å drive troverdig diakoni og også et musikk- og gudstjenesteliv med høy estetisk profil. Utfordringen om å romme det hele, var en utfordring av spenn og vidde. En utfordring om å ta i mot livet i den store skala som det kommer til oss i.
Etter gjenåpningen konstaterte vi at det mest populære tilbudet, det som fylte kirken raskest, det var åpen kirke. Det var bare å åpne dørene, og så strømmet folk inn. Selv konserter med verdensstjerner trenger PR for å fylle kirken, men det å åpne dørene slo aldri feil.
Åpen kirke har lang historie i Oslo domkirke. I starten, for nærmere 30 år siden, tror jeg det å åpne kirken kunne kjennes ut som en slags protestbevegelse. Det var verken Kirkerådet eller Bispedømmerådet som satte tilbudet i gang, og det fulgte ingen egne midler med. Nei, det ble iverksatt som en idé fra staben ved kirken, og det ble gitt støtte fra Oslo kommune. Kommunens begrunnelse var voldsbølgen i Oslo sentrum på den tiden. De mente en nattåpen domkirke kunne være med å skape et trygt, åpent rom i byen.
I løpet av alle disse årene, har det alltid vært eksterne samarbeidspartnere. I tillegg til offergavene som samles inn i høymessene og i kirkens lyskasser, har det vært gaver og tilskudd fra Frimurerlosjen, Kirkens bymisjon, fotballspilleren John Carew og den skandinaviske banken Nordea. Og det har vært testamentariske gaver. Samtidig som mange har villet støtte utenfra, har vi måttet kjempe om midler internt i kirken. Vi har slåss med fellesrådet for å få kirkevakter og midler til diakonstilling. Vi har slåss med bispedømmet for å få presteressurser.
Etter 22. juli 2011, har støtten til åpen kirke økt betraktelig. I dag vil jeg si vi er på et forsvarlig, profesjonelt nivå. Men det har altså vært en lang vei. En kommentar fra en av kirkevaktene kan stå som illustrasjon:«Vi hadde da våre instruksjoner hvis noe skjedde før også», sa hun. «Ja, og hva var det?» spurte jeg. «Jo, det var å stikke av». Sånn var det å være kirkevakt i Oslo domkirke i veldig mange år. Nå har vi en forutsigbar økonomi, et stort korps av frivillige sammen med ansatte, alarmer til Securitas, vi har vektere som er innom til faste tider, vi har samarbeid med politiet og en årelang avtale med Kirkens bymisjon.
Hva åpen kirke i dag er, har altså blitt bygget stein for stein gjennom mange år. Det er formet både av byens behov og byens rytme, men også kirkens eget behov for å dele dette vakre, store rommet midt på Stortorget.
Et hellig rom
Åpen kirke ikke noe mer enn en åpen dør. Åpen kirke er også teologi. Rommet vi åpner blir på en måte til hver dag – både gjennom bruk og fortolkning. De store begivenhetene som er skjedd her spiller sin rolle, men det gjør også de små. Tårene som er falt her, håpene som er tent, samtalene som har funnet sted, preger nok kirkens miljø og sted like mye som kongelige begivenheter, store konserter og den slags. Men det er kanskje dette at det store og det lille får spille sammen, som gjør domkirken spesiell. Her er et rom som forsøker å romme alt. Det betyr at det også er plass til meg. Og dette rommet kalles hellig.
Vi ville la den åpne kirken også forplikte oss på et åpnere språk. Vi ville forsøke å åpne måten vi snakker om Gud på. Det handler om å være bevisst på maktperspektiver. Det handler om å ta inn ulike stemmer. Og det handler om å være åpne for hva slags stemmer vi slipper til. Vi ønsket at hele bredden av KirkeNorge skulle føle at Domkirken tilhørte dem. Vi ønsket også at hele bredden av kulturlivet skulle føle at Kirken tilhører dem, og at hele bredden av dem som ferdes på gatene utenfor Domkirken skulle føle at dette rommet tilhørte dem. Slik var vi opptatt av at dette rommet, at denne åpenheten skulle få forplikte oss både praktisk og teologisk.
Et åpent tilfluktsrom
22. juli kom som en slags svenneprøve. Noe av svenneprøven handlet om å håndtere noe vi ikke selv hadde planlagt eller arrangert. I ettertid har vi sagt at det var folk som valgte Oslo domkirke i sorgens tid. Med det ville vi understreke at det jo ikke var vi som bestemte at dette skulle være et nasjonalt sørgested. Men når det er sagt så var det jo også slik at vi hadde holdt på med å tilrettelegge for et åpent trygt og hellig sted midt i Oslo sentrum i mange år. Konkret hadde vi hatt annonser gående i 2010 i Aftenposten hvor det bare sto «ÅPEN». Annonsene var svært sentralt plassert i avisen og hadde en bakgrunn fra domkirkens takmaleri. Vår logo var plassert diskret men tydelig.
Hadde 22. juli falt på en annen ukedag enn fredag, tror jeg veldig mye hadde blitt annerledes for domkirkens del. Fredag var og er nattåpen-dagen. Kirken skulle åpne kl. 16.00. Og dette lå i blodet vårt som en veldig fast og hardt tilkjempet bestemmelse. Denne fredagen var det min tur til å være der når vi skulle åpne. Jeg hadde bare en del ting å ordne først. Og slik vever de personlige fortellingene seg inn i de store historiske dramaene. En frisørtime og en bag som skulle leveres en venn av min sønn, gjorde at jeg ikke syklet fra Trefoldighetskirken til domkirken sånn rett før halv fire. Tanken på at det var akkurat der jeg hadde planlagt å være akkurat i det bomben foran høyblokka gikk av, gjorde at jeg identifiserte meg sterkt med alle som søkte kirken. Gjorde nok at jeg var fylt med dypt alvor, ærefrykt, redsel og takknemlighet på én gang.
Da jeg kom til kirken, hadde jeg syklet gjennom en slottspark med høy beredskap. Videre hadde jeg passert glass, røyk, bråk og uro. Jeg ante ikke hva som hadde skjedd, jeg visste bare at nå var det ekstra viktig å få åpnet kirken.
Fremme i kontorfløyen begynte realitetene å sive inn. Også rett utenfor vinduene våre ble det lett etter sprengstoff. Kirken var skadet, og vi fikk ikke gå inn før den var sikret. Politiet var fast bestemt på at vi ikke kunne legge til rette for at folk nå skulle samle seg i Oslo sentrum. Så hva gjorde vi da? Jo, vi begynte å jobbe med to ting: Det første var en alternativ kirke som kunne holde åpent denne fredagsnatten. Det andre var å danne beredskapsteam som kunne holde kirken bemannet når vi etter hvert fikk tillatelse til å åpne igjen. På dette tidspunktet, var vi fem ansatte og frivillige på kirkekontoret. Vi begynte å ringe rundt til andre prester i Oslo. Vi regnet med at vi kunne åpne kirken i løpet av natten. Alle vi spurte, sa ja. Vi glemte alt som het kriseplaner. Vi handlet bare ut fra vår oppfatning av situasjonen. Vi oppfattet at det var viktig å skaffe frivillige prester og diakoner, og finne en annen kirke som kunne åpne i stedet for Domkirken hvor det kunne være lystenning den natten. Vi fikk snakket med soknepresten i Markus som skulle åpne kirken, men dette ble også stoppet av politiet. Etter hvert så ringte vi til biskopen og ut på kvelden kom også domprosten. Før jeg gikk hjem for å legge meg, var vi enige om at vi skulle forsøke å åpne kirken lørdag morgen.
Det store alvoret
Vi var så utrolig sta på det å åpne kirken. I ettertid har jeg tenkt mye på det. Hvor kom den staheten fra? Og jeg ringte til familien min og sa, at hvis det er sånn at det er bomber her, så er det ikke sikkert at vi overlever vi som er her nå. Sånn tenkte vi og så satt vi der likevel.
Det er ikke lenge siden jeg møtte en av de frivillige fra nattåpen kirke og vi sa det til hverandre, at det var veldig rart at vi ble der, og det er rart at ingen fulgte oss ut eller tvang oss ut. Men sånn var det.
Da jeg kom ned til domkirken ca. kl. 10:30 lørdag 23. juli, var det allerede en del blomster og lys utenfor kirken. Jeg vil gjette på at det var omtrent et syv kvadratmeter stort område. Det sto massevis av folk utenfor kirken, og inne i kirken hadde det allerede begynt å bli fullt. Vi holdt åpent frem til klokka to om natten. Folk strømmet på hele tiden. Vi beregnet at det var opptil 3000 mennesker av gangen. De sto som sild i tønne. Det de ville var å komme inn i kirken og tenne et lys. Kanskje stå litt foran alteret. Kanskje finne et sted å gråte eller være stille.
Vi ble enige om å gjøre det vi pleier å gjøre, ha åpen kirke, la folk tenne lys, la folk skrive bønnelapper. Og ha gudstjenester. Jeg tror at grunnen til at vi som stab klarte å stå i dette, var at vi gjorde alt slik som vi pleier å gjøre det. Vi gjorde bare mer av det. Og vi involverte langt flere samarbeidspartnere. Frelsesarmesoldater ble kirkeverter. Frivillige fra Norges Røde kors dukket opp. Bymisjonen sendte frivillige som var briefet fra før og som stilte opp. Prester meldte seg, og dro hjem fra ferie. Andre kirkelige ansatte, noen diakoner. Etterhvert kom Garden. De gjorde en kjempejobb med vakthold og det å skape trygghet. Brannvesenet kom også etter hvert og lærte oss å lage køer og systemer. Og det var viktig viste det seg. For ganske snart tok det fyr i stearinen under en av lysglobene.
De store gudstjenestene
Søndag 24. juli, fulgte vi planen for forordnede gudstjenester, og ringte inn til messe kl. 11.00 og kl. 19.00. Begge gudstjenestene ble stappfulle. Jeg har lyst til å si litt mer om den gudstjenesten som var den 24. juli, som ble fjernsynsoverført i sin fulle lengde – ikke bare av NRK, men også av BBC og CNN. Det å planlegge en gudstjeneste i denne situasjonen, var en uoversiktlig og svært utfordrende oppgave: Kirken var stappfull av mennesker som hadde det vanskelig i veldig ulik grad. Overlevende fra Utøya kom etter hvert til Domkirken. Pårørende kom. Familie og venner som ventet på å få beskjed om sine kjære, kom. Folk vi ikke helt visste hvorfor kom, kom. I tillegg til alt dette, var det også slik at ledelsen i AUF fikk bruke våre kontorer, våre PC-er og vårt utstyr fordi at deres lokaler jo var ødelagt. Slik hadde det seg, at på våre kontorer satt det sammen med våre folk, AUF-ere som arbeidet med å ta hånd om situasjonen fra sin side.
Midt oppe i alt dette, skulle vi forberede denne gudstjenesten som skulle bli så betydningsfull. Da var det domprosten skar igjennom. Han hentet Kåre Nordstoga og meg, fulgte oss til sitt kontor, plasserte oss der og lukket døra. Vi hadde fått følgende beskjed: «Nå må dere gå gjennom det vi har planlagt for i morgen. Dere må helt sikkert forandre salmene. Kanskje tekstene også.»
Vi la etter hvert bort tekstene for kirkeårssøndagen, og fant frem tekster ved gravferd i stedet. Vi fokuserte på det som kunne verbalisere sorg, avmakt, fortvilelse, og også håp. Vi bestemte oss for å skrive nye bønner. Når det kom til salmevalg, ville vi ha en inngangssalme som var internasjonalt kjent. Det ble «O bli hos meg». Så måtte vi finne en salme som ungdom kjente til, og som hadde en meningsfylt tekst i denne sammenhengen. Vi begynte å lete i Salmer 97. Der fant vi veldig mange fine tekster, men vi trodde ikke at disse var kjent for ungdom. Man må være temmelig inside for å ha lært seg disse. Det var da «Til ungdommen» kom opp! Den ville vi gjerne bruke. Var det mulig? Den sto jo ikke i salmeboken, men den var likevel kjent i domkirken. Den har vært brukt på våre 1. mai-arrangementer. Domkoret hadde den på repertoaret. Vi satte den inn.
Til ungdommen
I ettertid har jeg vært veldig glad for at vi valgte «Til ungdommen». Vi visste ikke da hvilken betydning den hadde hatt på Utøya. Vi var mer i teksten og historien. Og i dette at det var en sang brukt i både borgerlige som kristelige konfirmasjonsselskaper.
Og teksten gav oss noen ord som kunne holde motet oppe. Den snakket om å kjempe for livet selv om det kan koste oss livet.
Kanskje var det også noe i teksten som hjalp oss som gudstjenestefeirende menighet i all vår umodenhet. Vi var jo ikke trenet i dette! Vi opplevde selv å gå inn i noe som var så mye større. Noe hellig? Noe uvirkelig i alle fall.
Vi trengte disse sterke ordene fra vår nære historie. De balanserte holdningen med «put the kettle on», altså bare gjør det man pleier å gjøre.
Gud gir, mennesker deler
Vår stab hadde, og har, en veldig respekt for vårt rom som et hellig rom. Vi hadde en veldig bevissthet om at vi jobbet i et hellig rom, at det var hellig for oss og at vi skulle dele det med alle som søkte det. At vi skulle dele dette hellige som betydde så mye for oss. Helligheten lå i det høye og opphøyede – i gudstjenester og musikkopplevelser. Og helligheten lå like mye i å holde orden ved lysglobene. Samle sammen bønnelappene. Legge til rette for en samtale. Rekke frem et lommetørkle. I tider av kaos ville vi det samme. Vi ville dele en hellighet som vi trodde selv, som vi opplevde selv, kunne være til trøst. Kanskje høres det naivt ut. Og jeg tenker, at naivt må det være hvis man skal åpne et hellig rom i en tid av kaos og krise. For det er viktig at rommet får bevare sin hellighet også for dem som åpner det. Og at det ikke blir til et terapeutisk rom hvor vi har full kontroll, men hvor det faktisk er et hellig rom hvor vi også gir fra oss kontroll. Og det er jo også absurd at det kommer mennesker med de mest groteske historier, med de såreste fjes, og vi lytter og vi gir dem et telys. Det er jo helt sprøtt! Men det gav et veldig håp, ikke bare for den enkelte, men jeg tror for hele vår nasjon og kanskje også faktisk internasjonalt.
Å forkynne evangeliet. Også med ord
Noe av det som også ble en stor utfordring var den store oppmerksomheten vi fikk fra internasjonal presse. Stortorget ble gjort om til et presserom med bobiler fra hele verden og svære paraboler. Og hvis du hadde på deg en rundsnipp, var en prest, som var på vei til eller fra kirken, så kunne du altså få en mikrofon opp i fjeset med spørsmål om tilgivelsens mulighet, ondskapens realitet, livets iboende urettferdighet, hva vi ville sagt hvis Breivik kom og ville ha nattverd, hva vi sa om synd osv.
Det kjentes viktig ut å kunne gå i dialog. Forsøke å dele en tanke. Være åpen også her. Jeg lente meg til liturgien. Ut fra den forklarte jeg hva vi trodde. Hva vi sa. Det kjentes godt ut å kunne si at vi bekjenner våre synder i hver høymesse. At vi gjør det alle sammen. At vi ikke kontrollerer hvem som går til nattverd, og at det er en del av en basal teologi å tenke at vi alle trenger tilgivelse. Og like mye å holde frem at dette å ville være kristen, dette å søke Gud, det handler om å ville vise nestekjærlighet, vende seg bort fra det onde. Søke kjærlighet. Søke Gud. Ordene fantes i tradisjonen vår, i det vi driver med hver eneste dag. Evangeliet fantes i den åpne kirken. Det ligger i forståelsen av det vi gjør hver dag når vi setter rommet i stand.
Et hellig alter
Til gjenåpningen, laget vi et lite hefte som heter «Åpen». Her samlet vi noen tekster som på ulike måter uttrykker hva det er å være åpen kirke for oss. Her er tekster beskriver det her med å være en kirke for uteliggere, kongehuset og alle midt imellom. Det er også små poetiske tekster og dikt. Et av diktene som står der er av Halldis M. Vesaas. Det heter «Altar».
Her er eit helga altar
for alle som ønskjer be.
Mange har søkt inntil det
og tagale bøygt sitt kne.
Vi òg kjem framåt med hjartet fullt
og snur oss den same lei.
Vi vil berre ønske for alle som ber:
Å Gud, ver til for dei!
Dei må ikke tru på deg fåfengt.
Gjev deira voner held.
Gjev dei må finne dei kjære som kvarv
i dødens djupe kveld.
Gjev han er til, den freden
dei vonar å nå til slutt,
femnast av den må alle dei
som bad om det sårt og trutt.
Ja det må vere ei open dør
for alle som heim vil snu! Hjartet er fullt av bønn i kveld
for alle menneskes tru!
Jeg tenker at dette hellige alteret som vi ønsker å åpne opp for, det bøyer vi oss selv for. Vesaas får dette frem i sin tekst. Hun holder oss fast i en pietet for dette at vår oppgave som ansatte av alle slag, er å be om at bønner må bli besvart, at ingen må komme til alteret fåfengt. Når diktet sier at våre hjerter er fylt av bønn for alle menneskers tro, hjelper det oss til å være åpne også for det å tro annerledes. Diktet får frem at vi kan tro med vår tro og bruke den til å be for andre menneskers tro.
Vår oppgave i domkirkens åpen kirke, er å be for alle menneskers tro. Det er å åpne veien til et hellig alter og det er å ikke gjøre seg større enn det hellige rommet, men kjenne på egen sårbarhet og egen fattigdom i møte med det.
Lysende mørke
Da vi skulle gjenåpne Domkirken så bestilte vi et dikt av Jon Fosse, og vi hadde samtaler med han om hva det skulle handle om. Vi hadde en helt bestemt og klar bestilling. Vi ønsket at han skulle skrive et dikt om eksistensiell fattigdom og knytte det til domkirkens bronsedører. Disse dørene ble laget til domkirken i 1937 av Erik Werenskiold, og fremstiller saligprisningene. I denne fremstillingen, i dette relieffet, fremstilles menneskene kontemporært. De er fattige. De er på flukt. Det er folk, vanlige folk. Folk knytter ulike assosiasjoner til disse dørene. Selv har jeg alltid tenkt på paret i granskogen med babyen i armene som krigsflyktninger i de nordiske skogene. I sin enkelhet, bringer dørene ekstreme situasjoner nær, og gjør dem forståelige.
Alle som skal inn i Domkirken, går gjennom de dørene. Jeg tenker at det å gå igjennom dem, det er å gå igjennom sin egen fattigdom. Sin eksistensielle fattigdom. Den fattigdom som gjør oss til ett med alle mennesker. Å knytte seg til disse, det er å vite at jeg er også på flukt, jeg er også en fremmed, jeg er også fattig samme hvor mye jeg har på min bankkonto. Når jeg da går igjennom det, så kan jeg søke det hellige på en spesiell måte. Og jeg kan bøye meg for alteret på en spesiell måte.
Jon Fosse skrev sitt dikt og det ble fremført i en egen konsert med jazzband og guttekor. Og diktet fikk leve videre inn i de vonde dagene etter 22. juli. Da vi hadde gudstjeneste nummer to den 24. juli, hadde jeg ikke hatt et sekund av tid til å forberede en preken som kunne passe til situasjonen. Jeg måtte gripe til tanker jeg hadde tenkt før. Fordi jeg hadde jobbet så mye med den teksten og med det diktet så kunne jeg om kvelden 24. juli holde en preken, til en stappfull kirke, om vår eksistensielle fattigdom, om vår utsatthet som mennesker og om vår sorg. Og jeg kunne gjøre dette med en følelse av trygghet fordi det var så knyttet til rommet, til våre erfaringer som stab og til de dørene som slipper oss alle inn i en åpen kirke …
Åpen kirke var, er og blir. I kronos og kaos
Når tiden blir kaos, trengs en annen struktur for at en ikke skal gå under. Kanskje er kirkens største arv, nettopp dens særegne struktur. Struktur i form av liturgi, tradisjon, bekjennelse og arkitektur. Struktur som både kan romme, reise linjer og omdanne seg i stadig nye former. Struktur som springer ut av et sentrum (Jesus), men også en ramme (tradisjonen). Kanskje er kirkens største pre, at den samtidig står der og også peker utover seg selv. Den er en slags kompletterende motsetning. En juxtaposisjon. En levende intertekst.
Kanskje er det beste bildet på Oslo domkirke i månedene etter 22. juli 2011, bildet av et tilfluktsrom. Et sted å komme, rett og slett. Et sted å søke ly når alt raser, eller når alt truer med å rase. Et tilfluktsrom lik det innerste psykiske rommet i oss selv, lik det rom evangeliet forteller er gjort i stand for oss bortenfor nettopp tid og rom.
Kanskje er ikke kosmos det motsatte av kaos. Kanskje bygges kosmos nettopp av kaos. Slik profetene forteller om. Slik den vrakede steinen får bli hjørnestein for det nye, og ruiner får danne grunnmur under nye reisverk. Slik kan kirken være et sted der mennesker får komme sammen og ordne kaos til kosmos. Igjen og igjen. Ved å tenne lys. Ved å la ord komme til verden. Ved å vanne med tårer. Ved å være sammen. Dele. Bøye seg ved et alter. Igjen og igjen.
Artikkelen er skrevet på bakgrunn av et muntlig holdt foredrag på Modum 3. april 2013. Takk til prosjektleder for åpen kirke, Oslo domkirke Elisabeth Rygg for dialog underveis. Og takk til prest Hanne Marie Frostlid som har transkribert foredraget før det ble omformet til artikkel.