Notre Dame. Hva er et kirkebygg i brann mot all denne lidelsen? Vi kan ikke la være å stille oss det spørsmålet. Livet må alltid komme først. Samtidig samlet det brennende kirkebygget mennesker fra hele verden i den stille uke. På en vond måte ble vi minnet om at våre gudshus er symbolbygg for alt vi har å holde kjært, for vår identitet, for vår tro, ja også for vår humanisme.
Vi tror at menneskelivets sårbarhet trenger symbolene. Vi vet også at våre religiøse symboler blir tomme om ikke respekten for livets ukrenkelighet, sorgen og smerten, får rom og beskyttelse hos her.
Nå tenner vi lys og ber for alle ofrene. Alle som ble myrdet på Sri Lanka. Og ofrene for krig og terror alle andre steder i verden.
Ikke en spurv til jorden
uten at Gud er med.
Ikke en sjel mot døden
uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet,
ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det,
han som er over alt.
Tro det når stormen herjer
bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter
over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet
midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene
du med en smerte går.
Tro det når noe brister
uten å vokse frem.
Tro det når noen mister
det som var alt for dem!
Tro det når håp går under
uten å reise seg:
Ikke en spurv til jorden!
Det er et ord til deg.
Salme nr. 324 i Salmeboken. Tekst: Ingeborg Prytz Fougner