Dette å kjenne seg feil, for mye, for svak eller for sterk, er en konstant tyngde ved eksistensen. Opplevelsen trigges, styrkes og dyrkes på måter vi har vanskelig for å forstå. Mønstrene er intrikate og komplekse. Men en ting ser vi klart: Denne følelsen er smittsom. Og fordi vi forstår den som nærmest epidemisk, blir vi redde for å dele det som representerer nettopp denne følelsen. Filmen Selvportrett har aktualisert denne smittefrykten. Lene Marie Fossens kropp og bilder, stemme og fortelling treffer noe vi kan kjenne igjen i oss selv. Noe dypt menneskelig. Og noe vi er redd for. Og vi reagerer dobbelt: Vi vil nærmere, og vi vil bort.
Kritisert. Filmskaperne har tatt imot alvorlig kritikk i etterkant av filmen. Det er blitt sagt at de estetiserer sykdom, lager kunst av elendighet eller også forsterker sykdomstrekk hos mennesker som har spiseforstyrrelser.
Hadde vi vært sikre på nøyaktig hva som utløser og opprettholder spiseforstyrrelser, hadde vi også kjent kuren. Lene Marie kaller måten hun lever på, et sakte selvmord. Og hun viser oss kompleksiteten ved tilstanden når hun viser hvordan livslyst og dødsdrift er sammenvevet og på en eller annen måte utgjør en forenet kraft i hennes kreative arbeid. Fanken, jeg kan jo dø av dette, sier hun mot slutten av filmen og viser avmakten ved valgene vi tar. Tvangen, kan man kanskje si.
Lene Marie ber om å bli sett. Hun vil bli sett som et helt menneske, men ikke på en enhetlig måte. Hun hjelper oss å se som gjennom et prisme. Og vi ser at det går an å være syk og frisk på én gang. At en både kan ønske å leve og ønske å dø. At det å være svak kan være en styrke.
Se mennesket! Det som sitter igjen i meg etter filmen, er bønnen om å se: Se mennesket. Se slik Lene Marie så. Og se slik at jeg selv kan se mer enn jeg gjorde fra før. Se, slik at jeg ikke generaliserer eller objektiverer. Slik at jeg ikke tror jeg kan vite mer om et menneske enn det det forteller meg selv. Så jeg blir vàr grensene mellom meg selv og den andre. Så jeg lytter meg innover og finner den felles menneskelige tonen – den vi kan nå hverandre gjennom.
Men jeg tror ikke jeg hadde holdt ut denne filmen om det stanset her. Jeg merker at jeg ikke makter å oppfylle bønnen hennes. Lidelsene er for store. Dilemmaene også. Det som gjør at jeg kan ta denne filmen helt inn og bære den med meg, er at den ikke bare ber meg om noe, men også i seg selv er en bønn. Bønn forstått som oppmerksomhet, som lengsel, som skapende uttrykk, som rop. Bønn som lengsel og håp. Alltid søkende og subjektiv.
I vårt offentlige rom er bønn gjerne isolert som noe tafatt, sekterisk, naivt eller stilisert. I den private sfære finnes bønnen knapt som samtaleobjekt utenom særmiljøene. Derfor tror jeg det er sjelden vi innrømmer det – at vi ber. Eller vi tror ikke helt vi vet hva vi gjør når vi ber. Og da er det vanskelig å snakke om. Dessuten er bønnene våre gjerne forbundet med det minste i oss. Det som forteller oss at vi er små eller utilstrekkelige eller dypest sett uendelig ensomme. Den er forbundet med det vi gjerne skambelegger. Likevel finnes bønn overalt. Som noe vi ber hverandre om. Som noe vi skulle ønske vi kunne be hverandre om. Den er lengsel, driv, løft. Den er pust. Den er relasjonell. Alltid henvendt. Derfor åpnende. Og alltid sårbar.
Livets gave. Lene Marie døde, men hun har etterlatt seg en gave. Som med så mange andre gaver, må den lande riktig i oss for at vi skal se den. Jeg tror regissørene Margreth Olin, Espen Wallin og Katja Høgset har evnet å ta imot Lene Maries gave. Ut fra det de har sett og forstått, har de komponert en ny gave. Til oss. Og kanskje også til Lene Marie. De har satt sammen Lene Maries kunstfotografier, familiefotos fra hennes oppvekst og dokumentariske klipp fra hennes arbeid og liv.
Noen sier det er for vakkert gjort. Eller at det heslige er gjort for vakkert. Frykten for sykdomssmitten ligger under. Og om denne frykten er velbegrunnet, er det likevel slik at vi må spørre: Er det den estetiske gjengivelsen av et sårbart og diagnostisert liv som kan gi andre forsterkede selvskadingsimpulser, eller kan det være noe annet som er smittsomt? Kan det smittsomme ligge utenfor synsinntrykket av Lene Maries kropp? Utenfor hennes dyktige verbalisering? Bortenfor valideringen av hennes kunstneriske ferdigheter? Kan smittefaren ligge i selve frykten, i overføringen av denne og i skammingen som følger med? Jeg lurer på det.
Lene Marie har sett filmen i klippen. Hun har gitt sin støtte både til den presentasjonen som gis av henne, og til måten hennes selvpresentasjon er vist og forvaltet på. I ettertid tenker jeg på at filmen gjør mennesket Lene Marie nærværende. Et sted å elske fra.
Publisert i Vårt Land 25. februar 2020
Tekst: Elisabeth Thorsen