Søndag 27. september er det domkirkeprest Elisabeth Thorsen som er liturg. Hun forbereder sin preken med disse tankene.
–
TEGN TIL HÅP ♥️
Jeg forbereder meg til HØSTENS PÅSKEDAG. Søndagen som kommer, kalles nemlig det. Og det gir et håpefullt perspektiv på tiden foran; den uten blader og grønt. Den som blir stadig kaldere.
Første ledetekst denne dagen, er fra Jobs bok.
«Om bare mine ord ble skrevet ned, om de ble ført inn i en bokrull, formet med griffel av jern.»
Den teksten har alltid fascinert meg: Det lidende mennesket som lengter etter skrift. Det må handle om å få komme til uttrykk, tenker jeg. Være til.
Evangelieteksten er om Lasarus, søstrene hans og Jesus som sier: «Jeg er oppstandelsen».
Jeg tror det blir en preken som handler om å komme til uttrykk i møte med lidelse og død. Og høst. Jeg tror det blir en preken som handler om TEGN TIL HÅP.
Det er alltid noen merkelige tilfeldigheter når man jobber seg gjennom et kirkeår. I dag tenker jeg på at det er fint at disse bibeltekstene skal få møte meg, utfordre meg og forme meg akkurat nå. De passer i verdenssituasjonen (slik kirkeårets tekster nesten alltid gjør). Også passer de forunderlig godt i min egen prosess. Om tre uker skal jeg nemlig få trekke meg tilbake for å jobbe med skrift og tegn – og søke «oppstandelse» gjennom det. Jeg skal nemlig ha studiepermisjon til februar 2021.
Onsdagsmessen neste uke blir dermed siste gudstjeneste for meg i domkirken på aldri så lenge. Og da passer det å lime inn dette essayet jeg skrev for en stund siden. Det handler på sett og vis om alt sammen.