Første søndag i advent begynner et nytt kirkeår. Kirkeåret er kirkas måte å knytte fortellingene våre til tida og til livet på. Viktige hendelser i Jesu liv og i kirkehistorien blir lagt utover året, og de får plass og tyngde. Slik blir kristendommen sansbar i sesonger, farger, lukter og feiringer. Bestemte tradisjoner, salmer og musikk fester seg til bestemte tider. I hjemmene tennes de fire lysene i adventsstaken, mange baker og forbereder mat og gaver. I kirka feirer vi også. Å komme sammen til et vakkert opplyst rom for å be, synge og lytte er en sterk tradisjon for mange i mørketida.
Advent er avledet av det latinske adventus Christi. Det betyr Kristi komme. I adventstida forbereder vi oss på at Jesus blir født som menneske. Gjennom de ulike søndagene kommer Jesus mot oss på forskjellige måter. Vi møter ham på tempelplassen, der han velter pengevekslernes bord i raseri. Vi møter ham som trøster i vår engstelse og uro. Vi møter ham som Faderens utsending, og vi får se en ansvarsfull stefar i Josef, som våger å lytte til sine drømmer og handle på dem.
Den franske filosofen Jaques Derrida skriver om Messias som den som kommer, som aldri er kommet fram, men som likevel er nær, på konstant ferd mot oss. Hver jul feirer vi at Jesus kommer til menneskene, men egentlig er det jo allerede skjedd, for snart to tusen år siden. Og profetiene om Fredsfyrsten og Herrens lidende tjener i Det gamle testamentet er enda eldre. Adventen strekker seg dermed langt bakover i tid, samtidig som den har blikket festa framover. Den spenner over både fortid og framtid, og så skjer den like fullt akkurat nå. I teologien går en bestemt formulering igjen: Allerede, men ennå ikke. Jesus har allerede kommet, og samtidig er han alltid på vei mot oss.
Å vente innebærer forventning. Før jul kan den forventninga være både fylt av fryd og fylt av uro. Velkommen til et kirkerom som tåler alt det vi bærer på, en adventstid som rommer forventning og glede, og samtidig erkjenner det mørke.
Av domkirkeprest Åste Dokka