Et nytt nivå mellom menigheten og bispedømmet betyr mer byråkrati og økt fragmentering. Den lokale kirke svekkes og bispedømmet vingeklippes. Det er i menigheten folk møter kirken og kirken møter folk. Vi foreslår sammenslåing av bispedømmerådet og fellesrådene, og at disse ledes av bispedømmerådet. Bispedømmerådet henter sitt mandat fra Kirkemøtet og menighetsrådene og opptrer dermed på vegne av begge rettssubjektene i kirken.
Müller-Nilssen-utvalget foreslår et prostifellesråd med arbeidsgiveransvar for alle ansatte i menighetene. Forslaget er omfattende, kostnadsdrivende og en unødvendig reform. Ansvar flyttes bort fra den lokale menighet. Dette er ingen god løsning for kirken lokalt og gir et galt signal til befolkningen og bevilgende offentlige myndigheter. Nær kontakt mellom lokale menigheter og kommuner er en forutsetning for å skape forståelse for kirkens arbeid i lokalmiljøet. Kirken blir i stor grad finansiert gjennom tilskudd fra stat og kommune.
Vårt forslag betyr at bispedømmet får et sterkere fagmiljø. Innen økonomi, personalforvaltning, bygg, eiendom og kirkefag kan fagmiljøene videreutvikles til beste for alle menigheter i bispedømmet. Modellen innebærer at arbeidsgiveransvaret legges til bispedømmenivå. Alle kirkefaglige medarbeidere, kirkeverge og daglig leder i menighetene overføres til en styrket administrasjon i bispedømmet.
Ordningen med prosti og kirkeverge opprettholdes. Prostene vil være i biskopens stab og kirkevergene i stiftsdirektørens stab, men med desentralisert tjenestested. Prostens primære oppgave er å ha et faglig ansvar på vegne av biskopen for alle ansatte i vigslede stillinger, bidra til strategisk tenking og være pastoral leder for prostiet. Kirkevergen vil fortsatt ha driftsansvar for kirkebygg og kirkegårder på vegne av stiftsdirektøren. Kirkevergen opprettholder nær kontakt med kommunen.
Prost og kirkeverge beholder sitt nåværende arbeidssted eller får felles arbeidssted. Ulikheter i geografi og bosettingsmønster krever lokal tilpasning og fleksibilitet i praktiske løsninger for både områdeansvar og lokalisering. Modellen gir bispedømmet arbeidsgiveransvar for alle bispedømmets kirkefaglige ansatte. Prest, kirkeverge, daglig leder i menigheten, kirkemusiker, diakon, kateket, trosopplærer, kirketjener og annet personale får samme arbeidsgiver.
Arbeidsgiverfunksjonen for prestene er allerede delegert fra bispedømmet til prosten. Vi foreslår at arbeidsgiverfunksjonen for de øvrige medarbeiderne legges til menigheten og forvaltes av den personen som menighetsrådet bestemmer.
Arbeidsgiveroppgaver som medarbeidersamtaler, permisjonssøknader, oppfølging av arbeidsordninger etc. delegerer bispedømmet til menighet, kirkeverge eller prost. Bispedømmerådet bør begrense sine oppgaver til spørsmål av prinsipiell betydning og utvalgte tilsettinger. Andre tilsettinger foretas administrativt etter vanlig prosedyre eller eventuelt via et tilsettingsråd.
Virksomheters oppdrag, personale og økonomi hører sammen. Menighetsrådets oppdrag er etter kirkeloven §9 «å vekke og nære det kristelige liv i soknet». Menighetenes grunnleggende oppdrag er å forkynne Guds Ord, feire gudstjeneste, drive trosopplæring, diakoni og misjon og utarbeide strategier for arbeidet. I vårt forslag blir oppdrag og strategi knyttet sammen med ansvar for personale og økonomi i menigheten. Modellen for «trekant-ledelse» med leder for bispedømmeråd, biskop og stiftsdirektør bør videreutvikles også i menigheten med leder for menighetsråd, sokneprest og daglig leder.
Samordning av ressurser utløser gevinst. I 2019 fikk Kirkerådet en innsparing på 20 millioner kroner ved å samle oppgaver innen økonomi, lønn og arkiv for bispedømmene og Kirkerådet. Midlene ble brukt til nærmere 30 nye diakonstillinger fordelt over hele landet. Vårt forslag legger vekt på å forenkle strukturer og samordne fagmiljø for å frigjøre ressurser til å styrke kirken lokalt.
Organisering av Den norske kirke må ta hensyn til endringene i kirkens oppslutning. I Oslo bispedømme er dåpstallene redusert fra 4 317 i 2010 til 2 661 i 2020. Ved inngangen til 2021 var 66 prosent av befolkningen medlemmer av Den norske kirke. Framskriving viser at andel medlemmer kan være redusert til 60 prosent i 2030. Regjeringens perspektivmelding 2021 regner med nedgang i oljeinntekter og svakere økonomisk vekst i årene framover. FNs siste klimarapport aktualiserer klima og miljø med stor politisk kraft både nasjonalt og internasjonalt. På sikt kan det bli lavere offentlige tilskudd til tros- og livssynssamfunn.
Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) fastslår at staten har ansvar for tilskudd til Den norske kirke på nasjonalt og regionalt nivå. Kommunen har økonomiske forpliktelser i forhold til soknet, f eks. lønn til kirkefaglige medarbeidere og drift av kirkebygg og gravplass. Loven omtaler tre kirkelige nivåer: nasjonalt (kirkeråd), regionalt (bispedømmeråd) og lokalt (sokn). To av disse, Den norske kirke og soknet er egne rettssubjekt. Bispedømmet er lovpålagt, men det er ikke fellesrådet.
Vårt forslag bygger på velkjente og etablerte organ i kirken slik de også er omtalt i trossamfunnsloven. Skissen gjelder primært organisering i Oslo bispedømme, men kan tilpasses alle bispedømmene med ulikheter i geografi og bosettingsmønster. Modellen må gi rom for forskjeller mellom store og små kommuner og mellom by og land. Videre bør man videreutvikle samarbeidsmodeller mellom soknene der det er naturlig.
I et teologisk perspektiv vil modellen bidra til å styrke kirkens enhet gjennom en direkte linje mellom sokn og biskop. Prostifellesrådsmodellen utfordrer dette prinsippet. Vår modell kan medvirke til å styrke lokalmenighetens tilhørighet til hele kirken, representert ved biskop, bispedømme og Kirkemøtet.
Enstemmig vedtak i menighetsrådet i Oslo domkirkes sokn 18.11.2021.
Brit Græsholt, leder, Nils August Andresen, nestleder, Anne-May Grasaas, domprost, Ove Heiborg, Oddbjørg Aasen Bjørdal, Kirsti Mosvold og Otto Christian Rø.