Noen tider av kirkeåret er lange strekk der det liksom ikke skjer noen ting på ukesvis, sånn som åpenbaringstida eller treenighetstida: knapt en helgendag i sikte mellom juni og november.
Men så kommer tider da hver dag har sitt eget navn, sin egen betydning, sin egen farge. Jul og påske er sånn, og vi kjenner de ulike dagene godt. Men også opptrappinga til faste går på samme vis: I går fastelavn, i dag blåmandag, i morgen feitetirsdag, før askeonsdag definitivt tar oss inn i fasten.
Fastelavn er farvelet til kjøtt, en fest før fasten, og blåmandag er reaksjonen på fastelavn, er dagen derpå, en blåstemt dag. Så koster vi på oss en ny liten fest på tirsdag, før det er endelig slutt på slikt. Det er som om hver dag vender opp-ned på den forrige. Alvor, fest, faste, glede. Denne dynamikken skjer hurtig i kirkeårstida vi er inne i, slik bølgene også kan være krappe i livet for øvrig.
Tradisjonelt skiftet den liturgiske fargen til fiolett denne mandagen. Siden fiolett var en dyr farge, ble blå et rimeligere alternativ i mange kirker. Festen er over. Fasten står for døra.
Jesu stadige rop om å vende om, gir også tung mening i dag. Herskerne må vende om. Og vi tvinges også til å vende sinnet vårt, bort fra freden og den dagligdagse gleden, til omsorg, hjelp og bekymring for våre europeiske naboer. Og til frykt. Det er en urolig tid for oss – og en brutal og dramatisk tid for store deler av verdens befolkning som lever i krig.
Når praktiske handlingsalternativer virker langt borte og ikke særlig håpefulle, har menneskets naturlige reaksjon til alle tider vært bønn. Bønn er den troende avmaktens reneste form. Bønnen bryter seg fram når vi innser at vår omsorg og vårt arbeid ikke er nok. Å be er å innse sin begrensede makt og muligheter, men like fullt ikke gi opp. I bønnen løfter vi det vi selv ikke rår over fram for Gud.
La oss be.