Med aske tegnes et kors i vår panne mens ordene lyder: «Husk menneske, at du er støv, og skal vende tilbake til støv».
Ordene minner oss om vår delaktighet med alt levende på jorden. Av jord er du kommet til jord skal du bli. Det minner oss også om hvor sårbar menneskekroppen er, og hvor avhengige vi er av beskyttelse og ivaretakelse.
Faste er å holde fast i det som er viktig. Faste er en tid for å spørre «Hvem våker i verdens natt» (Fra Salme 117 i Norsk salmebok Se, vi går opp til Jerusalem). Et våkent blikk for menneskers lidelse og nød, er en viktig det av det å være kirke.
I fasten i år har Oslo domkirke valgt å ha et særskilt blikk mot et område i vår verden som ligger i støv og aske, Gaza.
Etter askeonsdagsmessen inviterte vi til fastesamling og kveldsmat i Krypten. Midtøstenrådgiver i Kirkens Nødhjelp (KN) Hanne Iglebæk Christensen gav oss fortellinger og bilder fra KN sitt arbeid i Gaza. Hun var i Gaza og besøkte samarbeidspartnere bare kort tid før Hamas sitt terrorangrep 7. oktober.
Nedenfor ser dere bilder fra Kirkens Nødhjelps presentasjon.
Etter samlingen var det mulighet for spørsmål og refleksjon. Vi er flere som spør om når det er mulig for befolkningen å komme tilbake til et vanlig liv, bygge opp igjen husene sine fra støvet. Vi vet ikke. I mellomtiden kan vi som kirke og som medmennesker bidra med pengegaver, med bønn, med et oppmerksomt blikk.
Sammen deler vi håpet om rettferdig fred i Midtøsten.
Preken fra akseonsdagmesse
ved domkirkeprest Valborg Orset Stene
Matteus 12,38–42 (Bibeltekst er hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet)
38 Noen skriftlærde og fariseere tok da til orde og sa: «Mester, vi vil gjerne se deg gjøre et tegn.» 39 Men han svarte dem: «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet. 40 For slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter. 41 Folk fra Ninive skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For de vendte om da Jona forkynte sitt budskap – og her er mer enn Jona! 42 Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo!
Preken
«Skriv deg Jesus på mitt hjerte», sang vi (Salme før preken fra Norsk salmebok 339). Jesus skrev bare én gang. Med fingeren i jorden. Vi vet ikke engang hva han skrev. Men anledningen var at de skriftlærde ville sette ham på prøve nork en gang. De ville ha tegn, ville ha bevis. Jesus gav dem ikke alltid det de ville ha. Skriften ble skjult. Av jord er du kommet til jord skal du bli.
Jesus gav dem Jona-tegnet.
Hvem var Jona? La oss ta en kort repetisjon sammen. Han var en profet Gud ville sende til storbyen Ninive ca 700 år før Kristus. Folket i byen gjorde ikke det som var godt i Guds øyne. Ninive ligger ikke langt fra dagens Mosul i Irak, og var i sin storhetstid en av de største og mest imponerende byene i området. Den hadde store palasser og bygninger med relieffer og innskrifter som beskrev kongenes gjerninger.
Men Jona ville ikke dra til Ninive, han mønstret på en båt til Tarsis, en by langt borte. På sjøen kom det en storm, og Jona skjønte at Gud stod bak, ettersom Jona ville rømme. Han ville heller dø enn å gjøre sitt oppdrag. Han ba de andre på båten kaste ham over bord, og Jona ble kastet på havet. Der ble Jona slukt av en fisk, og han lå i magen til fisken i tre døgn. Fra dypet ber han en takkesang, og fisken gulper Jona ut på tørt land. Så drar Jona til Ninive for å si at de har førti dager igjen på å vende om til Gud.
Da kler byen seg i sekk og aske, de faster i tre dager, den såkalte Ninivefasten. Gud vender om og berger folket. Jona derimot, blir sint. Han hadde trolig ikke noe til overs for folket der. Men Gud sier at han ville berge dem, fordi han hadde omsorg for dem. Selv om de ikke visste forskjell på høyre og venstre, som det står.
Fortellingen fra Jona er fascinerende, rik på symbolikk. -En klangbunn vår faste kan dirre mot. Her er aske, her er førti dager prøvetid, her er motstand og hengivelse, her er tre dager, fra død til liv.
Eksistensielle temaer dirrer også med:
Som det å ville rømme fra et viktig oppdrag
Som det å ville dø
Som det å havne på dypet
Som det å bli sint fordi det går andre vel
Som det at noe kan endres, berges
Jesus bruker Jonafortellingen for alt den er verdt. Tre dager i døden og så tilbake til livet. Jonategnet er korsets tegn. Det tommer korset. Tegnet som gjenkjennes i alle kirker.
«Skriv deg Jesus på mitt hjerte», sang vi. Slik bygningene i Ninive hadde tegninger og innskrift over kongens gjerninger, slik har vi en innskrift i vårt hjerte som beskriver vår frelsers gjerninger. Innskriften er korset.
I dag får vi askekorset, som en påskrift i vår panne. Hva er det for en handling?
Husk, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv.
Over hele verden lyder denne setningen i askeonsdagsliturgien i kveld. Husk at du er støv.
Setningen rykker oss tilbake til start, til Paradisfortellingen, om de første menneskene. I den hebraiske bibelen er aske og jord det samme. Og jord er navnet til mennesket. Av jorden Adama ble det første mennesket Adam formet.
Og vi hører hvor dette bærer oss hen, det fører oss til de siste ordene som blir sagt over oss menneskene. Av jord er du kommet. Til jord skal du bli.
Når vi minnes i kveld at vi er støv, så får det meg til å tenke på menneskets delaktighet med jorden, med alt levende. Og hvor sårbare vi er, ufullkomne. Jeg blir mint om hvor forgjengelig vi er. Mitt liv kan vende tilbake til kun små partikler. På ett blunk. Hvis en bombe faller. «From Ashes to ashes, from dust to dust». Hvor skjørt er ikke dette menneskelivet! Hvor avhengige er vi ikke av ivaretakelse, et vernende blikk! Vi er avhengig at noen holder oppe en annen setning også: Husk menneske, du er mer enn støv.
Når vi i kveld korsmerkes så rykkes vi tilbake til start. På flere vis. Til starten av livet. I dåpen. Vi blir mint om det korstegnet presten tegner fra panne og over hjertet til den som blir døpt, som et tegn på tilhørighet og tro. Som et tegn på at vi er mer enn støv. Vår verdighet.
Merkingen gir oss ingen totalbeskyttelse hverken mot nederlag eller sykdom, lidelse eller vonde erfaringer. Men merkingen gir oss en tilhørighet. Til den korsmerkede Jesus Kristus som selv var et menneske. Som ble merket av jordelivets slag, som gråt i sorg over venners død, som opplevde lidelse.
Jesus bærer livets kors sammen med oss. Og akkurat i kveld tror vi og ber vi om at Jesus bærer byrdene sammen med menneskene som lider i Gaza, mennesker som flykter fra krigshandlinger verden over.
Jesus sin fortelling har likheter, men er også et brudd med alle andre jordelivsfortellinger. Fordi Jesus sin fortelling ender med oppstandelse. I kirken holder vi fram at denne fortellingen også er blitt vår.
Derfor skal vi gå ut av denne askeonsdagsgudstjenesten håpefull, oppreist og med et oppmerksomt blikk, med omsorg for vår sårbare verden. Med innskriften:
Husk menneske at du er støv, og at du igjen skal bli til støv.
Husk menneske at du er mer enn støv. Av støvet skal du igjen oppstå.