Ikke bare gull, røkelse og myrra, men kanskje også noe vi ikke så komme. Gaven ved mangfold, oppbrudd og det å lengte.
Pakket inn i mystikk og legendestoff og forgangen glans kan det være vanskelig å ane fortellingens relevans. Men er det ikke alltid en tid for å løfte blikket mot himmelen, følge håpets stjerne som er tent foran oss, gi seg i veg mot nye horisonter?
«Noen vise menn» var det, som ifølge Matteus, gav seg i veg. «Magere» (magos på gresk. red anm.) er det ordet han bruker om dem. Magi er avledet av det samme ordet. Mennesker som hadde religiøs, filosofisk og astrologisk kunnskap kunne få tittelen.
Disse vise blir i tradisjonen etter hvert til tre, ettersom tre gaver omtales. De vise blir også etter hvert til konger. Allerede fra 200-tallet mente kirkefedrene at dét måtte de være, for i de gamle tekstene, Jesaja- og Salmenesbok står det om konger som kom fra Saba og Seba og kom med gaver- gull, røkelse, myrra til barnet. De tre kongene fikk til og med navn, Melchior, Balthazar og Kaspar, og i kirkekunsten fikk de ulike hudfarger som for å vise at de kom fra ulike steder, de representerte menneskehetens mangfold. Slik pekes det på at evangeliet omfatter alle, Jesus åpenbarer seg for de mange.
Vise var de visstnok, beleste om stjerner, deres mønster og mening. Deres virke var hardt nattarbeid, der de skuet mot hvelvingen. Noen ganger var de nok trøtte og motløse, men kanskje var det undringen og lengselen som drev dem? Deres visdom tilsa at en stor konge skulle være født når nye stjerner viste seg. En konge- som dem? De bryter opp, gir seg i veg.
Da de bøyer seg i støvet, bokstavelig talt, foran barnet i Betlehem kunne vel kontrasten neppe vært større. Mellom deres tøy, deres verden, deres gaver mot det enkle, fattigslige. Men det «måtte» ha vært noe i det blikket de møtte.
- Før barnet var gammelt nok til å feste blikket, var det noe som festet seg i dem.
- Før barnet kunne tale, åpenbarte en gudommelig kjærlighet seg foran dem.
Og aldri, aldri skulle de vende tilbake til Herodes.
Folk har vært glade i denne fortellingen om de vise som gir seg i veg. Kanskje fordi den drar opp noen store linjer, mystikk og muligheter, ulike tider bindes sammen, jord og himmel, folk fra ulike nasjoner og kulturer bindes sammen. Kanskje berører den også noe dypt i oss, lengselen etter at håpets stjerne skal lyse så tydelig foran oss, så vi blir modige nok til oppbrudd, lar oss bevege.
De tre hundre tusen
I år da jeg leste denne fortellingen lot jeg meg bevege av noe gjenkjennelig, inn mot en annen fortellingen. Som også er en fortelling om lengsel og oppbrudd. Men der er det ikke bare tre, men «tre hundre tusen» som har gitt seg i vei- fra Øst - det siste året. Med håpets stjerne tent foran seg. Håp om å komme til noe som bare fantes i deres lengsel: fred, trygghet, frihet.
«Tre tusen» av dem kom ikke så langt, men omkom på veien. De red ikke på kameler, men på bølger som var uberegnelige. De ble ikke gjenkjent som kongelige, men som fattige flyktninger, slik var de mer lik det lille barnet i Betlehem enn hva de tre vise noen gang var.
Noen av de tre hundre tusen flyktet fra en voldelig hersker som har vist seg å være villig til å drepe barn, og slik bindes de sammen med de tre vise og de tre -i den lille familien- som måtte flykte fra Herodes.
Av gaver hadde de tre hundre tusen med seg lite. Ikke gull. Men kanskje deres bønner som steg opp under ferden kan minne om røkelsen. Og likene av deres kjære som ikke ble svøpt, minner om myrraen de skulle hatt.
Så bringer de kanskje likevel med seg noen gaver, som mange steder gjenstår å bli anerkjent, pakket opp. Mangfoldets gave, oppbruddets, og lengselens gave. De gav seg i veg og gir seg selv til oss, minner oss om hvordan vi hører sammen, hvordan vi er forbundet, vi mennesker på jorden. Kanskje gjør det oss modige til å bevege oss. Ut i det ukjente, i nye møter, som kan åpne horisonter både i oss selv og i den andre?
Kommer de noen gang fram disse tre hundre tusen? Til det de trodde eller håpet på? Kanskje kommer de fram hver gang noen møter dem med det samme blikket som barnet i Betlehem. Blikket som forteller om alle menneskers gudlikhet. Blikket som sier at alle er verdige. Blikket som forteller at det var en mening med din lengsel. Blikket som gir muligheter. Og dette blikket er det vi, du og jeg, som kan gi.
Og hver gang vi gjør det, åpenbares kjærligheten i verden. En gave vi alle har fått i nåde. Kjærligheten som lyste i blikket i Betlehem, lyser fortsatt gjennom mennesker. Det inkarneres og åpenbares hver gang kjærligheten får hjelpende hender og villige føtter og bankende hjerter.
Dette er fortellingen om de tre, de tre tusen og de tre hundre tusen. Og om oss. Ved inngangen til et nytt år er det mange av oss som reiser spørsmål. Som skuer mot hvelvingen, i undring og lengsel, som tilbakelegger mye hardt nattarbeid, i bekymring og uro.
Finnes det noe mønster, noe mening? Hva skal vi bryte opp fra, for å skape gode hverdager for oss og de lever sammen med, i vårt samfunn, i vår verden?
Hvordan vil det gå med klimaet, verdensfreden, maktbalansen, de drepevillige herskerne, de sårbare barna? Mange har spådd en mørkere framtid.
Men det er i mørket stjernen kan vise seg. Håpets stjerne. Som lyser og lyser helt til vi er framme. Vi gir oss i vei. Vi gir oss i veg, sammen med Ham som er sannheten og livet.
Ære være faderen og sønnen og den hellige ånd som var og er og blir en sann gud fra evighet til evighet.