Intimasjon
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn (AMEN)
Ut av krigens herjinger, flykter mennesker med det de har. Bak dem ligger byer i brann, levninger av kjente og kjære og en fremtid i landet de er født. Ved Europas grenser, dør mange. Veldig mange.
Bare i Middelhavet har mer enn 10 000 mennesker mistet livet siden 2014.
Når bibelen snakker om flyktninger, ber den oss huske at vi alle har vært på flukt. At vi selv vet hva det er å være en fremmed. Være avvist. Utvist. Slik skjærer den oss alle over èn kam. Menneskekammen. Og ber oss om å ta vare på hverandre. Fordi vi hører hverandre til. Slik også Gud selv vil høre menneskene til.
Og om det er flukten over det røde hav. Eller om det er Lot og hans hustru utenfor den brennende byen. Eller Johannes som roper i ørkenen: Det er alt sammen en fortelling om kamp på liv og død. En kamp for et sted å leve. Virkelig leve. I fellesskap. Tro og håp. Og kjærlighet. Eksistensens kamp. Menneskenes kamp.
Det er så lett å svikte. Det er så lett å snu seg bort og si «det er sørgelig, stakkars dem!»
La oss nå bøye oss for Gud og bekjenne våre synder.
Dagens bønn
(fra minnegudstjeneste)
Håpets Gud, vår tilflukt i sorg og savn,
du som ikke glemmer en eneste av oss,
vi minnes de døde og overgir dem til deg. Vi ber deg:
trøst oss i vår nød, så vi kan gå framtiden i møte i visshet om at
vi ikke går alene, men sammen med Jesus Kristus,
han som med deg og Den hellige ånd lever og råder,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen.
Preken
Vi markerer Verdens flyktningedag, som er den 20.juni, i Domkirka i dag. I dagens tekst møter vi en som nærmest framsto som en flyktning i sin tid: Johannes døperen. Han bodde i ødemarken og levde av gresshopper og villhonning.
Johannes var en botsprofet. Med et voldsomt språk: «Ormeyngel» kalte han de religiøse lederne som kom for å bli døpt hos han nede ved Jordanelva. Her hjalp det ikke med rett tro. Fader Abraham var ingen garanti. «Øksa ligger allerede ved rota av trærne», forkynte Johannes. Han varslet en ny tid. Nå skulle Jesus ta over. «Han er sterkere enn meg» sa Johannes om Jesus.
Han har «kasteskovelen i handa og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten skal samles i låven, men agnene skal brenne opp med en ild som aldri slukner.» Johannes hadde døpt med vann. Jesus skulle nå døpe med ånd og ild!
Ordene var sterke og bildene skremmende. Det var ikke mye folkekirkelig velvilje i deres ord. Ikke mye åpen, folkekirkelig romslighet og raushet.
Hvordan fulgt så Jesus opp det Johannes hadde sagt om han? Det vet vi en del om. Og det kan det sies mye om. Temaet dom er ikke ukjent i Jesu forkynnelse. For eksempel da det gikk mot slutten, tegner han opp en kjent domscene. (Matt 25). Da skal det bli som når gjeteren skiller sauer og geiter. Og geitene går det dårlig med: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild!»
Men er de sterke ordne og sterke bildene fortellingens egentlige poeng? For meg framstår de mer som bilder og forestillinger som understreker alvoret i det budskapet både Johannes og Jesus bar fram om livet her og nå! Ord mot hykleri og dobbeltmoral. Mot egenrettferdighet og selvgodhet. Mot religiøs og politisk maktarroganse.
Ikke lenge etter at Jesus selv er blitt døpt av Johannes samler han folk rundt seg oppe i fjellene et sted. Her holder han sin berømte bergpreken, slik Matteus framstiller det. Her er det mange domsord, men også ord fylt av varme og liv. Av den hellige ånd og ild, for å bruke ordene i dagens tekst.
«Salige er», sier Jesus og kommer med ni eksempler. La oss bare ta med en saligprisning i dag: «Salige er de barmhjertige». Er det ikke barmhjertighet det til slutt vil dreie seg om på dommens dag for oss alle? Også om hvordan vi har møtt en sulten, en tørst, en fremmed, en naken, syk, en «innsatt»?
Hvilken dag markerer vi i kirken dag? Verdens flyktningedag, ikke sant? Har ikke Jesus her gitt oss en definisjon på en flyktnings virkelighet i denne domsfortellingen: Sulten. Tørst. Fremmed. Naken. Syk. Innestengt/bak murer og gjerder.
Det er mange flyktninger i verden. Fortvilet mange. 65 millioner, sies det. Vi blir overveldet og overmannet! - Men vi møter flyktninger i Norge også. Ikke så mange, nå for tida. Norge har effektivt stengt grensene. Mange har fortsatt saker under behandling hos våre utlendingsmyndigheter. For alle har krav på egen vurdering etter internasjonale regler - men tilpasset Norges asylpolitiske hensyn.
Jeg kjenner noen som er blitt rammet av disse hensynene. De har forlatt alt fordi forholdene ble uutholdelige. Grunnene deres var likevel ikke nok til å få beskyttelse i Norge. Noen av dem har ikke noe land å reise hjem til. Ikke noe land som vil gi dem papirer. Noen har vært i Norge i over 20 år. De har ingen rettigheter. Fordi de ikke har de riktige identifikasjonpapirene, ikke noe personnummer.
Har du prøvd deg uten ditt personnummer? Det betyr for eksempel at ingen bank vil gi deg en konto. Du får ikke noe bankkort. Du får ikke arbeid. Du har ikke noe krav på vårt samfunnsmessige sikkerhetsnett. I bestefall bare helsetilbud hvis det er akutt og livstruende. – Hvis du ikke er heldig og oppholder deg i Oslo. For her drifter Kirkens bymisjon og Røde Kors et helsesenter for «papirløse».
Jeg kjenner noen gode politikere som forleden la fram en sak i Stortinget hvor de endelig ville gi alle rett til helse. Men det ble stemt ned. Med overveldende flertall! Av frykt for konsekvensene.
Dette er opprørende. Det er umenneskelig. Hadde jeg vært Johannes – og turt bruke hans språk ville jeg ha ropt ut her i Domkirken. Eller på balkongen i Stortingssalen. Jeg tør nesten ikke hviske det fram: Ormeyngel! - Så skammelig synes jeg det er!
Jeg kjenner en god mann på Stavangerkanten som har etablert et eget bemanningsfirma hvor han tilbyr «papirløses» arbeidskraft til bedrifter og organisasjoner som vil gi ureturnerbare, lengeværende flyktninger mulighet til arbeid. Han orker ikke se deres håpløse situasjon og hvordan de blir lett bytte for dem som vil utnytte deres nød og sårbarhet.
Det den gode mannen på Stavangerkanten gjør, er ulovlig etter vår utlendingslov, men er etter hans og flere juristers mening er det i tråd med Grunnlovens paragraf og menneskerettighetene om at alle har rett til arbeid. Og det er barmhjertig. Når skal vi få lover og ordninger som ikke fratar flyktninger verdighet og mulighet til et tilnærmet normalt liv – her i vårt eget gode land?
Det er mange flyktninger i verden. Jeg har pekt på en liten, identifiserbar gruppe. Kanskje er de til sammen noen få tusen. Men politikere med styringsansvar vil ikke møte dem – og har ingen ting å si dem – og ingen ting å gi dem. Det vil si, mange politikere ønsket nok at de kunne gjøre noe, men de er redd de da vil tape stemmer ved neste valg, og da må barmhjertigheten vike. Det er vårt problem.
Slik jeg ser det, er vi på veg inn i en dyp kulturell krise i vår vestlige verden. Vi er på veg mot et samfunn der vi har mistet vår sjel. Et samfunn uten ånd. Uten varme. Og når barmhjertigheten dør, dør livet.
Det dramatisk i domscenen vi har vist til, er at Jesus knytter sitt bilde til flyktningenes ansikt: den sultne, den tørste, den fremmede, den nakne, den syke, den innesperrede. Det er Jesus vi møter. Og det er han vi overser, når vi overser en flyktning.
Men nå møter vi han også her i gudstjenestens fellesskap. I måltidet vi snart skal dele: i brødet og vinen. Han overser ingen. Han er barmhjertig.
Og i bildet som tegnes av han, ser vi samtidig en bror og en søster på flukt.
For vi skal være barmhjertige, slik han er barmhjertig, så lenge det finnes flyktninger på jorda!
ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG ÅNDEN SOM VAR OG ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET OG TIL EVIGHET
Prekentekst: Matt 3,11-12