Når Jesus skal vise oss hvem Gud er, ber han oss se etter Gud i vår nestes ansikt og blant fattige og utstøtte. Og hver gang Jesus bruker slike ord – gjør han dem større. En fattig, er for eksempel ikke bare en med lite mat eller penger. En fattig er en som mangler noe vesentlig for å leve: Det kan være håp, det kan være livsmot, det kan være helse, muligheter, tro. På samme måte er «et barn» ikke bare en person under tolv – tretten år. Nei, noe i oss er alltid barn, - i følge Jesus. Altså; vi er som barn; vi trenger omsorg og beskyttelse, og vi har alltid mulighet for å vokse og modnes i forståelse og ansvar – uansett hvor gamle vi er.
Når Jesus gjør ord større, utvider han også fellesskapet mellom mennesker. Han lar oss forstå hvordan vi hører sammen, og bærer hverandres liv i hendene våre. Han lar oss forstå at ingen skal plasseres i en gruppe for så å defineres ut av fellesskapet eller bort fra sine rettigheter som menneske. Han viser oss at den er rik som kan dele, og at den har makt som tør leve i kjærlighet.
Skal en søke å se Gud etter den metoden som Jesus gir oss, vil ikke bare ethvert møte med et annet menneske, men også hver nye innsikt om oss selv, være å se mer av Gud.
Og jeg tenker at den gode Gregorius av Nyssa har sine ord i behold: begynner en først å se Gud på denne måten, vil en aldri bli mettet for lysten etter å se mer. Og mer.
Mens vi i Det Nye Testamente får en arv som handler om å kunne se Gud i det konkrete: I menneskets egen krenkbarhet og styrke, i våre medmenneskers mangfoldige liv, og i samspillet mellom oss, får vi i det Gamle Testamente en arv som gir sans og respekt for Guds annerledeshet, Guds opphøyethet og ukrenkelighet. «Ingen kan se Gud og leve. Nei, vi må heller ta av oss på bena, bøye kne og forstå hva det vil si å være et menneske på Guds jord.»
Også i Det Gamle Testamentets kontekst vil Gregorius av Nyssa kunne beholde sin autoritet: Ett glimt av det hellige vil vekke et konstant begjær etter å se mer. Mer av dette som skinner og er annerledes. Mer av dette allmektige og overjordiske. Mer av dette vi ikke forstår, men som fascinerer oss og skremmer oss på èn gang.
På Kristi Forklarelsesdag gis vi bokstavelig talt et metaperspektiv på Jesus. Vi blir tatt med opp på et høyt fjell, og vi blir tatt ut av konteksten som skjer mer på hverdagslivets premisser. Og der oppe på fjellet, smelter den jordnære Jesus sammen med Den Hellige og høyt opphøyde Gud, og vi får se at Jesus virkelig er mer enn et menneske, mer enn vi kan forstå, ja mer enn vi egentlig har øyne som evner å se.
Jesus viser at han er en som krysser dimensjoner av tid, men også dimensjoner av virkelighet og fornuft. Jesus blir forvandlet, full av lys, og han er plutselig sammen med dem som var store før ham: Moses og Elia.
Det er som om kristendommens gudsbilde får en av sine vesentligste omdreininger, og at noe viktig virkelig faller på plass med Forklarelsesdagen. Vi forstår at det er i spennet mellom det urørlige og det helt alminnelige at Gud finnes. I spennet mellom det vi forstår og det vi ikke kan fatte. Gud har med kropp og jord å gjøre, men like mye med ånd og lys. Gud er den som holder det hele sammen, og er i alt.
I møte med en grensesprengende Jesus, blir vennen Peter redd, og vil bygge boliger for dette han ikke forstår. Hvor gjenkjennbart er ikke det? Både det å bli redd når vi opplever noe som sprenger kategoriene våre … Og dette å bygge hytter for det vi ikke forstår … Forsøke å ramme inn, romme, uten egentlig å kunne …
Når Gud kommer nær som både hellig og menneskelig, tror jeg redsel er en følelse som følger med. Og vi kan få behov for å holde fast. Ikke desto mindre er det det motsatte kristendommen i sin visdom vil lære oss. «Vær ikke redde!» er budskapet som formidles flest ganger i bibelen. Og det å tro, handler likevel ikke om å kontrollere det hellige. Det handler heller ikke om å kontrolleres av det hellige. Uten angst skal vi kunne få forholde oss til Skapermaktens store krefter, fordi vi vet det er kjærlighet. Og vi skal få oppleve selv å bli skapt, bli til gjennom de skapende krefter som finnes i verden, og som arbeider med oss på våre livsveier. Å være kristen er ikke å kunne definere og plassere Gud, og stenge Det hellige inn i en hytte – eller en kirke for den saks skyld. Å være kristen er langt fra å la seg styre av frykt. Å være kristen er å øve seg i en trygghet og en tillit i livet, og å kunne ta del og ta i mot også det en ikke forstår, ikke rommer, ikke mestrer. Være åpen. Være med. Være fri.
«Dette er hva det innebærer å se Gud: at en aldri får mettet sitt begjær».
At en aldri slutter å søke den andres ansikt. At hjertet fortsetter å søke etter kjærlighet. At vi aldri gir slipp på vår evighetsdrøm, men åpner oss mer og mer for den Gud som skaper oss, frigjør oss og holder oss oppe. I dette ligger livskraft, positivt begjær og et driv fremover mot nye dager.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Om var, er og være skal, èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Kristi forklarelsesdag
Søndag 4. februar 2018
Elisabeth Thorsen, domkirkeprest
Oslo domkirke