Påskenattsmesse

I natt er det påskenatt. Alle søndager som har vært peker mot påske, da Gud gjorde noe nytt. Alle søndager som skal komme, peker mot påske, når Gud skal gjøre noe nytt. Dette er påskenatt, når Gud gjør noe nytt.

Påskenattsmesse

I natt er det påskenatt. Alle søndager som har vært peker mot påske, da Gud gjorde noe nytt. Alle søndager som skal komme, peker mot påske, når Gud skal gjøre noe nytt. Dette er påskenatt, når Gud gjør noe nytt. Det finnes ingen bedre måte å møte påsken på, enn å feire den med jubel, sang og glede. Feire at vår Gud bringer lys og soloppgang selv over de mørkeste og vondeste netter. Feire at Gud, Jesus Kristus, vår Herre overvinner frykt og død for å bringe håp og liv.

Av og til tviler vi, og lurer på om Gud virkelig har overvunnet døden. Slik tror jeg det var for Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor og Salome da de kom til graven. De ville pleie den døde, smøre han inn med oljer. Vise han respekt og kjærlighet. De ville gjøre noe med sorgen. Gjøre noe med uroen. Gi noe tilbake til mannen de hadde blitt så glad i. For de har blitt kjent med en mann som har snudd livene deres på hodet. De har spist sammen, ledd sammen, gått sammen. De har blitt møtt, sett og helbredet. Jesus har vist dem mer av hvem Gud er. Han har vist at kjærlighetens høyeste mål ikke er å følge loven til punkt og prikke, men til å forstå at mennesket kommer før paragrafene. Jesus har vist de hva kjærlighet er. Han har vist de mer av det som betyr noe. Så har de sett Jesus bli anklaget, dømt, pint og drept. Nå går de bortover de tomme gatene med blikket vendt nedover. Kanskje har de vært oppe hele natten, og i det solen er på vei opp, løfter de blikket mot den åpne graven.

Av den hvitkledde får de beskjed om at graven er tom, og Jesus har stått opp. Selv om kvinnene har hørt Jesus lære dem at han skulle lide, bli forkastet, slått i hjel og tre dager etter stå opp, er oppstandelsen ennå uvirkelig.

De er redde. Jeg tror de tviler på om Gud virkelig har overvunnet døden. Om Gud virkelig kommer gående mot oss, som soloppgangen på morgenen. Slik tror jeg også vi har det fra tid til annen. Du kan tvile. Du kan være redd. Vi opplever problemer i samlivene våre, vi opplever konflikter på arbeidsplassene våre. Vi får økonomiske problemer. Vi er ensomme. Vi sliter med å forholde oss til tiggerne på gata, og den mørke natta. Vi lurer på hvor lyset og oppstandelsen har blitt av. Vi tviler. Vi er redde.

Vi er redde for tre ting, for å ikke være god nok, for å bli avvist, og for at vi er alene.

1. For mange dreier livet seg om å ikke bare beherske, men å bli gode i det meste. Vi strever med studiene, med jobb, ikke jobb, og løper som besatte på tredemøller for at kroppene våre skal passe inn i noe som ikke passer alle. Vi går på dietter, og spiser kosttilskudd til vi ikke gjenkjenner vanlig mat. Vi presser kropp og sinn, samtidig som vi i en nærmest ustanselig strøm projiserer vårt plettfrie digitale selv på omverdenen.

En del studenter, akademikere og prester er redde for å bli avslørt. De er redde for at omverdenen til slutt vil skjønne at de er hule, tomme og mindre smarte. At de ikke har fortjent sin plass. At når referansene til de store navnene er skrelt vekk, står det lite igjen. Vi er redde for at vi ikke er gode nok. Men for hvem?

2. Vi er redde for å bli avvist, for at verden ikke tåler oss slik vi er. Vi tilpasser oss, fordi vi er redde for å bli stående utenfor. Sånn er det av og til i kirken også; en drakamp om hva som er innenfor og hva som er utenfor, kampen om definisjonsmakten, kampen om de «rette» teologiske standpunktene. Hvem blir jeg nå assosiert med? De liberale? De konservative? De høykirkelige? De lavkirkelige? De evangelikale? De progressive? De karismatiske? Er jeg innenfor eller utenfor?

Jeg har møtt mange mennesker som forakter sin egen svakhet, sin egen menneskelighet, det at det faktisk gjør vondt å klype i armen eller miste noen de har blitt glad. Som heller ville være pansrede kjøretøy, i stedet for sårbare mennesker. En fristelse for disse, kan være å gjøre Gud til en upersonlig og overdrevent abstrakt Gud. Altså til et prinsipp eller idé og ikke til en personlig Gud. fordi frykten for at Gud skal avvise er så sterk. At Gud som ser alt, ikke tåler oss, ikke tåler hvem vi er. Det er lettere å forestille seg å bli avvist av noe abstrakt, enn av en person, men det er vanskeligere å forestille seg at en er elsket av noe abstrakt enn en levende person. Vi er redde for å bli avvist.

3. Vi er redde for at vi egentlig er helt alene. Har du hørt historien om kvinnen som falt utenfor en klippe og fikk klamret seg til en gren på veien ned? På toppen av klippen roper Gud, «bare gi slipp på grenen, så vil jeg redde deg». Kvinnen roper tilbake: er det noen andre der oppe som kan hjelpe meg?
Slik tror jeg mange av oss har det i forholdet til Gud. Vi har vanskelig for å gi slipp, for å stole på og ha tillit til at Gud griper inn. For at det faktisk er noen der som vil være sammen med oss. Derfor stoler vi heller på oss selv, på våre egne evner og ferdigheter. Frelsen fikser vi på egenhånd. Vi tar Guds sted, blir Gud selv. Vi er redde for at vi egentlig er helt alene i denne verden.

Den type frykt som jeg nå snakker om, frykten for å ikke være god nok, frykten for å bli avvist, og frykten for at vi er alene, kan fange oss i mørket. Men Gud vil ikke ha oss i mørket. Han vil føre oss fra frykt og mørke til håp og lys.

Dagens tekster viser oss en Gud som skaper oss, som ønsker seg deg og meg. Så sterk, svak, ung og gammel som vi er. Tekstene viser oss en Gud som redder folket sitt ut av Egypt. Som gir oss dåpen for å frelse og gi nytt liv. Gud gir seg selv for oss i Jesus. Alt dette for å være sammen med oss. Gud tvinger seg ikke på oss, men gir oss av seg selv i dåpen og nattverden.

Jeg vet ikke hvordan dine dager er. Jeg vet ikke hva du er redd for, eller hva du lengter etter. Men jeg tror dette: At Gud har skapt deg og at han fortsetter å skape nytt liv i oss. Jesus, som led og seiret kommer til oss i blod og vann. I dåp og nattverd. Ute må nattens mørke forsvinne for soloppgang og høylys dag. Frykt må vike for håp. Det finnes ingen bedre måte å møte påskenatt på enn med lys, jubel, glede og sang. Feire at vår Gud bringer soloppgang selv over våre mørkeste netter. Jesu oppstandelse er Guds løfte om å alltid være sammen med oss.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet.

Påskenatt kl. 23.00, med dåp, i Oslo domkirke
Tekster: 1. mos 1, 1–5. 26–2, 2; 2 mos 14,1-22; Rom 6,3-11; Mark 16,1-8

Tekst av domkirkeprest Jonas Lind Aase

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"