Preken – Ordinasjon 11.november – Oslo domkirke
Velkommen til et møte med det hellige. Vi befinner oss i et hellig rom. Men det er ikke selve bygget jeg tenker på, det er verken muren i disse veggene, eller treverket i prekestolen jeg står på, ei heller den flotte kunsten rundt oss jeg tenker på - Det som gjør dette rommet hellig, er oss som er samlet her, akkurat nå, i dette øyeblikk for å feire Gudstjeneste sammen, et fellesskap mellom mennesker og til Gud.
Vi befinner oss i Oslo domkirke, en kirke midt i en by, vi beveger oss fra maset, stresset og det urolige som finnes utenfor dette rommet, og inn til noe annet – i dette fellesskapet skapes en møteplass mellom mennesker og Gud – en møteplass vi alle nå deler - Men hva er det dette møte gjør med oss? Det er du best til å svare på selv, men noen sier det skaper en slags ro og tid for ettertanke, andre kjenner kanskje på at minner kommer frem, kanskje gode, kanskje vonde – Ja og noen kan til og med bli provosert.
Men jeg vil gjerne invitere dere litt inn i mitt liv og mitt møte med det hellige - fordi, for meg og sikkert for mange av mine venner og familie, så er det et mirakel at jeg står her nå, ordinert som prest –Fordi det det var noen tilfeldigheter som gjorde at jeg havnet på teologistudiene ved universitetet i Oslo, ved en feil. Da jeg begynte, så var jeg ateist. Og opp igjennom ungdomstiden hadde jeg i svært sterke ordlag i flere sammenhenger uttrykket meg ganske bombastisk og negativt om kristendom, og religion. Med andre ord, mitt forhold til Gud og det hellige var preget av urolighet og frustrasjon.
Men mine fordommer mot tro og troende mennesker, ble raskt motbevist. Plutselig var jeg en del av et fellesskap – En ny virkelighet åpenbarte seg. Og selv om mitt liv har vært preget av tvil og forakt, så strakk likevel Gud ut en hånd til meg.
Men hva har dette med teksten og oss å gjøre?
Jo – Fordi teksten om Jesus som går på vannet og stilner stormen er en fortelling om menneskets kompliserte møte med det hellige. Det er en fortelling som tar på alvor, menneskets skepsis, usikkerhet og sårbarhet i møte med det som kanskje blir for stort å fatte!
Fortellingen er gripende og sterk! – Disiplene sitter i en båt, sjøen er urolig og der kommer Jesus, gående på vannet, mot dem – OG for en REAKSJON de har! – De blir redde og de skriker av angst! – Men så sier Jesus til dem at de ikke skal være redde. – Da skjer det utrolige, i et lite kort øyeblikk, så forstår Peter hvem Jesus er, og han går i tro på vannet bort til Jesus, ubeveget av alt det urolige rundt ham - Før igjen skepsisen og angsten inntar ham, han blir urolig, og han faller i sjøen og roper om hjelp. Jesus strekker ut armen og griper fatt i ham, stilner sjøen og berger Peter.
Reaksjonen til disiplene og erfaringen til Peter, gjenspeiler en sårbarhet i deres møte med det hellige – en sårbarhet som jeg tenker er like gjeldende i dag - Frykt, usikkerhet og forvirring men også glede, trygghet og eufori. – Med andre ord, det ligger en annerkjennelse av at det er vanskelig å forstå den hellige dimensjonen som er omslutter oss – Evangelietekstene er fulle av fortellinger der Jesus viser disiplene og folk mirakler gang på gang. Men disiplene og folk blir forferdet, og sliter med å forstå – Det er som Paulus skriver, vi forstår kun stykkevis og delt – Det er menneskelig å ikke ha full oversikt eller den dypeste kunnskap om alt. Og det anerkjenner Gud – Det er det som er mirakelet.
Kanskje kan vi tenke oss at vi er som disiplene - her i dag, sitter vi i samme båt, utenfor er dagliglivet, uroligheten, det usikre - der ute er det mange mål, mange ting som skal gjøres, vi dras i forskjellige retninger og noen kjenner kanskje på uro og stress, det er som sjøen. Gud strekker oss en hånd gjennom ord og sakrament – Slik at vår urolighet kan stilne - selv om vi kanskje tviler, eller ikke forstår, blir redde og faller.
Ja teksten om Jesus som går på vannet handler om deg og meg, om alle mennesker, og om det grunnleggende forholdet mellom tro og tvil. Men den handler også om en nåde, om Jesus som strekker ut en hånd til oss, bare vi roper ut til ham, selv om det noen ganger kan være vanskelig.
Det betyr at vi ønskes velkommen, alltid. Alle ønskes velkommen til å ta del i det hellige – Det er en håndsutstrekning fra Gud som kanskje betyr alt, særlig når det stormer på som verst i våre liv.
Også må jeg løfte frem tvilen til Peter – han som var Jesus sin yndling, han som fikk i oppdrag å bygge kirken – Peter som til stadighet kommer til kort, som benekter Jesus, som gang på gang viser at han ikke forstår, tvilen er en sentral del av hvem Peter er, og en viktig del av menneskets erfaring med det hellige.
Tidligere hørte vi det ble lest at Jesus gir disiplene i oppdrag å gå ut å døpe og forkynne. I de to versene før det står det: Men de elleve
disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.
Noen tvilte - på gresk står det οἱ δὲ ἐδίστασαν (Hoi de edistasan) - Det spennende er at «hoi de» kun brukes som referanse til en hel gruppe andre steder i Matteus. - så den mer riktige oversettelsen ville være «de falt ned, tilba ham; men de tvilte» - For en frigjørende tanke! jeg synes det er utrolig vakkert og forløsende – Jesus gir i oppdrag å døpe, og spre budskapet til tvilere. Kirken er bygget av tvilere - eller med andre ord, av mennesker som er sårbare og usikre. mennesker som ikke er perfekte, og som ikke alltid vet hva som er best, men prøver sitt beste, mennesker Gud strekker ut sin hånd til - Mennesker som deg og meg.
Disiplenes møte med det hellige er ett bilde som rommer det hele mennesket – Mirakelet er at Gud hengir seg til oss, uansett, uansett vår tvil, vår forakt, eller uforstand, Gud er der og strekker ut en hånd, når vi enn måtte trenge det.
Det er et sterkt løfte fra en nådig og kjærlig kraft, som har skapt alt –som arbeider gjennom mennesker for fred og forsoning og som alltid er til stede. – Det betyr at vi ikke er alene, når vi en måtte trenge det, så er det en som alltid tar oss i mot. – en som strekker ut en hånd til hvert enkelt menneske på jord. – Det er et mirakel, det er verdt å tro på.
Jeg avslutte med to poenger – For det første så er det frigjørende for oss som nå er vigslet til tjeneste at vi kan gå ut som hele mennesker, med våre liv, med tvil og tro, usikkerhet og sårbarhet. Gud har i dag strukket ut sin hånd til Eldrid, Berit, Sarai og Anette, ja til alle oss. Og selv om vi måtte snuble, så reiser Gud oss opp, og vi kan få ny kraft, bare vi ber om det. - fordi nåden som gir inspirasjon, livsmot, mening og kjærlighet den er ustoppelig!
For det andre – Så håper jeg at dere, når dere går ut i verden, etter denne gudstjenesten – tar med dere litt av det hellige ut i hverdagen deres – Fordi det fellesskapet vi har delt med hverandre og sammen med Gud, det følger oss, legg møte med det hellige i ditt hjerte, slik at hvis du selv opplever en storm, kan kjenne på at det er én som strekker ut hånden til deg, uansett hva – En som vil stilne den stormen du måtte stå i.
Ære være faderen og sønnen, som var og er og blir en sann gud fra evighet og til evighet. Amen
Preken av Andreas A. Fosby
Prekentekst: Matt 14:22-34