Dagens prekentekst er fra Salomos ordspråk i Det gamle testamente. Salomo var konge i Israel nesten tusen år før Jesus ble født. Han var den som bygde det første templet i Jerusalem. Da Salomo var en ung og uerfaren konge, opplevde han at Gud kom til ham i en drøm. I drømmen ba Salomo om et lydhørt hjerte og evnen til å skille mellom godt og ondt. Fordi han ikke ba om rikdom og ære, eller død over sine fiender, fikk han det han ba om. Gud synes det var klokt og forstandig å be om visdom, derfor ble Salomo også gitt det han ikke ba om. Salomo ble en utrolig rik og vis konge. Han var sønn av kong David og hadde et enormt antall koner, tusen stykker. I Det gamle testamente er tre bøker tilskrevet Salomo: Forkynneren, Høysangen og Ordspråkene.
Ordspråkene er visdomslitteratur. Det er en samling med skrifter som består av leveregler med hensikt å gi leseren kunnskap om visdom og innsikt i ærlighet og rettferd (1,1-3). Ganske tidlig i ordspråkene sidestilles gudsfrykt og visdom. «Å frykte Herren er begynnelsen til visdom», står det skrevet. Dermed gis ordspråkene et teologisk rammeverk. Å søke Gud og å søke visdommen er to sider av samme sak.
Kong Salomo var åpenbart en rik mann, man hva vil det si å være rik, og hva vil det si å være fattig? Jeg har festet meg ved det i ordspråkene som handler om fattigdom:
«Synd gjør den som forakter sin neste, salig er den som viser medynk med de fattige». «Den som undertrykker den svake, håner hans skaper, den som hjelper den fattige, gir Gud ære», sier ordspråket.
Det er to former for fattigdom jeg vil prate om i dag. Den åpenbare handler om å ikke ha det nødvendige for å overleve. Som mat, klær og tak over hodet. Det er en fattigdom som ikke skal romantiseres. Vi har et ansvar for å bruke tid, penger og ressurser til det beste for fellesskapet, og å anerkjenne at alt vi har, egentlig er Guds. At vi som er rike på materielle ressurser egentlig forvalter en rikdom som er ment for alle. At vi som nasjon kan dele med de som har mindre. At du som er skoleelev kan dele matpakka og la deg engasjere i en sak som betyr noe. Det er noe dypt kristent over å vise omsorg for folk og skaperverk. Men i en refleksjon over fattigdom, handler det også om å innse at det ikke alltid er slik vi tror når det gjelder det å være fattig og rik. Noen ganger er det å være rik fattig, og det å være fattig rik.
For det er også en annen type fattigdom som vi må ta på alvor. Som vi må søke. Kanskje kan vi vri litt på ordspråket, kanskje er det ikke bare den fattige, den uten klær, mat og tak over hodet vi skal gjøre noe for. Den der ute. Kanskje handler det om det fattige i oss.
Er det ikke slik at vi må oppleve en form for dobbelthet om vi skal kunne forstå hva noe handler om? Må vi ikke legge oss for å kunne stå opp? Må det ikke være mørkt for at det kan bli lyst? Må man ikke være sulten før en kan bli mett? Må vi ikke ha vært syke før vi kan bli friske? Må vi ikke ha vært fattige før vi kan bli rike?
Mange av oss dokumenterer mye av det vi opplever på sosiale medier, og ofte kan vi bli mer opptatt av å dokumentere enn å erfare. Det er som når vi stiller oss foran et kjent kunstverk og tar en selfie. Det blir av og til viktigere å få vist at vi har vært her eller der, enn faktisk å oppleve det vi oppsøker. Men av og til klarer vi det, å stille oss foran kunstverket og ta det inn. La det tale til oss, gjøre inntrykk på oss, forme oss. Da behandler vi kunstverket som om det har noe å si oss, fremfor som et verktøy for å plassere oss på den ene eller andre enden av skalaen for kulturell kapital.
En av våre utfordringer kan være nettopp rikdom og overflod. Med stor tilgang på kunst, film, materielle goder, mat og naturopplevelser kan det være lett å bli nummen og blasert. Å ta noe for gitt, å la det verdifulle gli forbi fordi vi ikke orker mer, uten å nøyaktig vite hva det er som har gjort oss mette.
Kirken har både i øst og vest en lang tradisjon for klosterliv. Det kan være liv som eneboere, i fellesskap eller i veksling mellom disse to. Lenge har jeg tenkt at klosterliv og en asketisk livsstil dvs. å forsake, å være avholden, å gi avkall på noe, er livsfornektende. Men etter hvert har jeg begynt å forstå at det kan være visdom her jeg har gått glipp av. For poenget er ikke å fornekte seg alle verdens sanselige og materielle goder. Poenget er å kutte ut noe for å finne ut av hva som er viktig. Finne ut av hva i livet som er nødvendig og verdifullt, og hva som er tomt og verdiløst. Finne ut av hvilke felleskap en vil høre til, hvilke saker det er viktig å kjempe for og hvilke relasjoner som er ekte og gode.
Nylig leste jeg et intervju med presten Kjell Arnold Nyhus (Vårt Land, se lenke nederst på siden). Han har vært førti dager i stillhet og beskriver hvordan sansene ble skjerpet i roen. Hvordan tilbaketrekningen gav han mulighet til å se sitt eget liv på avstand. Til å skjelne mellom hva som er verdifullt og hva som er verdiløst. Nyhus beskriver stillhet som «frydefull resignasjon» eller «uforstyrret sjelero». Det er en beskrivelse mange av oss kjenner igjen, og har kanskje erfart på hyttetur eller et i stille kirkerom.
Det er akkurat dette som er noe av klosterlivets eldgamle innsikt. Hvis vi ikke har en dimensjon av forsakelse i forhold til oss selv, hverandre og skaperverket, blir vi fort numne og blaserte. Da er det å være rik, å være fattig. Fattig på det som egentlig betyr noe. Men søker vi fattigdommen (og da forsøker jeg ikke å romantisere det å lide), åpnes det et rom som kan fylles med sann rikdom, med sann visdom.
Kanskje var det nettopp dette kong Salomo skjønte som en ung mann, da han ikke ba om rikdom og ære, men om visdom. Kanskje er det slik at vi må søke fattigdom og forsakelse for å kunne bli rik på det som virkelig betyr noe.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud. Fra evighet og til evighet. Amen
Jonas Lind Aase,
domkirkeprest
Salomos ordspråk 14,21-22.25.31