Kjære menighet,
mange har reist hit til å feire sammen med oss denne festgudstjenesten. Da dere kom til kirken i morges var det sikkert mange av dere som så mennesker langs veien som satt på knærne i snøen, med en kopp i de ristende hendene og et bedende blikk om å få penger. Mennesker som vi ikke vet hvor de er fra, om de har et hjem eller om de måtte sove ute. Mennesker som kanskje stod i køen i går kveld for å få en soveplass på akuttovernatting. Kanskje var de heldige. Kanskje blir det en bitter og iskald natt ute i mørke.
I dag feirer vi at Eivind har blitt vigslet til katekettjeneste, Andreas til diakontjeneste og Kjetil og jeg til prestetjeneste. Dette er en stor festdag og vi ha all grunn til å glede oss.
Ja dagen i dag er både preget av glede og sorg. Jeg hadde ønsket at det kunne vært så lett som vi hørte i dagens prekentekst. Evangelisten Johannes forteller oss om Jesus som kom til et sted som heter Betesda i Jerusalem. Han var på vei til å feire en av de jødiske festene, men så stoppet han opp ved Betesda, der hvor mange syke, blinde, lamme og uføre samlet seg for å vente på at vannet i dammen blir rørt av en engel, slik at den første av de mange kunne stige ned og bli friskt igjen. Blant de mange syke, rettet Jesus blikket mot en mann som har vært syk i 38 år.
Kjære menighet det er 13870 dager og netter preget av sykdom. Den som har vært syk en gang, vet hvor lange dagene og nettene kan føles. Man føler seg ubrukbar og har en plass utenfor hverdagen.
Hverdagen fortsetter, men man selv ligger i senga, teller hver stund og minutt og håper på å bli frisk igjen. Man håper på å kunne dra hjem fra sykehuset, men det føles som en evighet. Det er vanskelig å veie lidelsen opp i tall, men jeg synes 38 år forteller om et langt liv preget av smerter og venting. Håpet hadde han gitt opp. Han var uansett for langsomt for å komme seg ned til vannet for å bli helbredet.
I denne håpløsheten kom Jesus bort til ham. Han rettet blikket mot den ene mannen. Ja hvorfor var det akkurat han? Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at Jesus gjør den lamme mannen til et helt menneske. Ved å ta kontakt med den ene blir den syke mannen ikke lengre bare én av de mange syke, som står som et eksempel for all sykdom. Nei det gjør også at Jesus gjør han til et verdifullt menneske, som har et ansikt og personlighet.
Han stiller et ganske enkelt spørsmål: Vil du bli frisk? Jeg hadde ønsket vi kunne stille et slikt spørsmål også i dag.
Til de som står i køen for å få en seng for natten. Vil du sove på et varmt og trygt sted i natt?
Til de som er arbeidsledige og ikke vet hvordan de skal nære familien. Vil du ha en jobb?
Til de som er slitne og ikke får det til å stå opp. Vil du ha livsmotet tilbake?
Så enkelt er det dessverre ikke. Ofte så føler vi oss maktløse i slike situasjoner eller vi ser ikke at det er vårt ansvar. Hvordan kan jeg som enkelt person utgjør en forskjell?
Desto mer provoserende er svaret av den syke mannen. Istedenfor å si et bekreftende JA på Jesu spørsmål om han vil bli frisk, forblir han i sin verden av lidelse og sier at han ikke har noen som kan hjelpe ham. Han er i en verden hvor den eneste utveien fra sykdommen er å komme seg til vannet for å bli frisk. En verden hvor han er alene. En verden uten håp.
Jesus lytter til den lamme mannen. Han ser at han mistet håpet. Og han ser at han er ensom. Og så gjør Jesus det vakreste som kunne ha hendt. Han skjenker mannen en ny start inn i livet. Han sier: Stå opp, ta båren din og gå. Stå opp og gå inn i det du har lengtet etter. Gå og finn din vei.
Noen kapitler senere i Johannesevangeliet sier Jesus: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.» Jesus åpenbarer seg som en livgiver for den syke mannen men også for oss i dag.
For Jesus er livets kilde som har blitt menneske, han har vært en av oss, som kjente godt til livets harde sider.
Denne kilden til liv gir oss kraft og mot til å stå opp for andre som har mistet håpet. Jesu kjærlighet utruster oss for at vi kan stå sammen i livet. Ja det er ikke så enkelt å gjøre en forskjell som enkelt person. Vi har ikke alltid et svar i de vanskelige situasjonene. Men vi har en Gud som ser hver enkelt av oss og som tar imot oss med våre spørsmål og bekymringer.
Derfor gå ut i verden, se lidelsen i ansiktet og vær med på å gi mennesker en ny start.
Vi mennesker, uansett hvem vi er og hvor vi er fra, har et ansikt og en sjel, som trenger å bli tatt vare på, særlig når vi opplever utenforskap og urett. La oss se menneskene rundt oss og dele den kjærligheten som vi får fra livets kilde, Jesus Kristus.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.
Sophie Panknin,
vikar som kapellan i Skøyen sokn, Vestre Aker prosti