Preken hold av prestestudent ved MF vitenskapelige høyskole, Yrjan Mirzai Sunde, på gudstjenesteøvelse i Oslo domkirke mandag 11. februar 2019. Tema fra tekstene til 6. søndag i åpenbaringtiden, Mark 4, 35–41.
–
Yrjan Mirzai Sunde skriver:
Jeg er en 29 år gammel prestestudent ved MF vitenskapelige høyskole. Prekenmanuset som her er gjengitt viser min lidenskap for å gå inn i tekster som ved første øyekast kan oppfattes som vanskelige.
Det skjuler det seg mye nåde i at forfatterne selv viser seg å være høyst menneskelige gjennom sine dømmende pekefingre. Det minner meg om at Gud ikke kaller oss fordi vi er perfekte, men fordi vi er elsket på tross av vår ufullkommenhet. Når de som var nærmere i tid kommer til for kort, da kan vi hvile i at Jesus valgte dem vel vitende om deres mangler. Det samme gjelder også oss.
Prekenen ble holdt for åpen kirke mandag 11. februar, hvor studenter fra MF gjennomførte øvingsgudstjeneste. Personlig var det et privilegium å forkynne håp i kirkerommet jeg selv fant håpet 24. juli 2011, to dager etter at Oslo og Utøya ble angrepet. Håpet kom midt i sorgen og sinnet. Jeg håper prekenmanuset på en eller annen måte kan gi deg håp.
–
Preken
Kjære Guds elskede menighet.
Fred og håp være med oss alle sammen.
For dagens tekster taler direkte inn i vår hverdag med tydelige lysglimt av håp om mer fredfull og fullkommen tilværelse. Ved hjelp av høyst menneskelig måte å se verden på rettes blikket mot noen ultimate sannheter og lovnader. Eldgamle visdomsord om å løfte blikket fremover og bevare livsutgangspunktet vårt står i dialog med to konkrete opplevelser av beinhard trengsel.
Johannes åpenbaring er mye sannsynlig forfattet som et klageverk, med det mål å gi trygghet i møte med Romerrikets brutale behandling av de tidligste kristne. Ved hjelp av store bilder av skremmende dyr og hendelser formidles et klart budskap; Gud ser oss midt i vår lidelse. Når det er så mørkt at vi ikke klarer å se morgendagen, da tror Gud på oss. Når vi står der tørste i mørket, skal vi få av livets vann som gave. Vi skal se vår Skaper og opprettholder gjennom vår Frelsers livgivende kallende rop.
Dagens evangelietekst er en del av Jesu profetiske utsagn som danner overgangen fra hans virke til hans lidelseshistorie. Og Jesu klare tale om å være på vakt er en fortsettelse av Jesu ord om at tempelet i Jerusalem skulle falle til grus. Før dagens tekstutsnitt advarer han disiplene om den forfølgelse og svik de ville oppleve i hans navns skyld. Han talte sant, for 4. august i år 70 ødela romerne tempelet og den virkelighet som Johannes åpenbaring taler inn i oppsto. Jesu tydelige tale om å gjøre seg klar for det som kommer, funker dermed som en usminka realitetsorientering med klare løftesord.
Og denne opplevelsen av å motta tydelig løftesord om noe bedre, om rettferdighet og fred, taler inn i vår hverdag. I liket med alle som har gått på denne veien før oss befinner også vi oss i en tidsalder hvor vi må streve oss frem til hva som er for det gode. Vi lever i en tid som med rette kan sies å være en trengselstid. Her i Norge ser vi et polarisert debattklima, hvor vi tvinges til å identifisere nye utgangspunkt for våre moralske og kulturelle verdier. Og uenigheten mellom stemmene er stor. Så stor at det utenfor den veggen står en dyrekjøpt påminner i form av en hjerteskulptur med ordene «men størst av alt er kjærligheten». Vi befinner oss i likhet med hele menneskeheten i en trengselstid. Men betyr det at vi befinner oss i trengselstiden med stor T?
Når alt kommer til alt er det uhensiktsmessig å spekulere for mye i det. Faktisk forteller Jesus oss i evangelietekstens påfølgende vers at det bare er vår Skaper og opprettholder som vet når den siste time inntreffer. I vers 32 heter det at «den dagen eller timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen». Det vi imidlertid helt tydelig kan se i dagens tekstsammensetting er dette:
Det er ingen herlighetsteologi å spore i alvoret. Det er ikke sånn at en ved å gi automatisk vil få. Nei, det er ikke sånn at man nødvendigvis får ett godt og velsignet liv i kraft av å være kristen. Vi vil stå i trengsel, men i møte med denne trengselen skal vi være på vakt. Hvordan er man på vakt?
Til dette spørsmålet fungerer de gamle visdomsordene fra Ordspråkene som et fyrtårn å manøvrere mot: «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det». Vi bes søke visdom, vi bes gå inn i oss selv og finne ut av om vi styres av frykt eller budet om å elske Gud av hele vårt hjerte og vår forstand. Bygger vi murer eller elsker vi vår neste som oss selv? La meg prøve å tydeliggjøre visdomsordene med et mer moderne kunstuttrykk fra det britiske folkrockbandet Mumford & sons; «Hold on to what you believe in the light, when the darkness has robbed you of all your sight». Hold fast på det du tror på i lyset, når mørket har frarøvet deg all sikt. Hold fast på de grunnleggende verdiene, det gode du forstår når det er lyst nok til å se klart.
Jeg sier ikke at det er lett, men det gir i hvert fall håp om en bedre fremtid for de som kommer etter oss, så vel som et håp om at det en gang skal finnes en tid uten trengsel. En tid hvor ingen tårer finnes mer og kjærligheten ikke lenger vil knuse hjertene våre. Frykten skal vike for nåden i hjertet.
Men hvor kommer dette håpet fra? Dagens evangelietekst avsluttes med løftesord om at en dag skal Jesus samle «sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense». Ikke nok med det så er dette håpet plassert inn i sammenheng hvor alt det han sa skulle skje, skjedde og skjer. De første kristne ble forberedt på den trengsel de skulle møte gjennom forfølgelsen. Og kristne blir fortsatt forfulgt i dag, i hans navn. Og vi kjenner alle på en eller annen måte en trengsel. Når Jesus taler sant om dette, og på så måte er en Gud som er i lidelsen, ja da må også løftesordene om at vår tørst en gang skal slukkes ved livets vann også være sant. Frem til da gjelder det å være på vakt, å holde fast i det en tror og håper på. Både får vår neste generasjon, så vel for det hinsides tiden.
Og med bakgrunn i at vi har en Gud som tar livet på alvor, ja en som ikke pynter på sannheten men taler sant, kan ikke jeg gjøre annet enn å si:
Ære være faderen og sønnen og den hellige ånd. Som var, er og være skal, en sann Gud, fra evighet til evighet.
Yrjan M. Sunde,
prestestudent ved MF vitenskapelige høyskole